Regjeringsmakt et tveegget sverd

Med regjeringsmakt får partiene mulighet til å realisere sin politikk. Samtidig straffes de ofte av velgerne i det påfølgende valget.

Publisert
Jens Stoltenberg. (Foto: Foto: Guri Dahl/SMK)
Jens Stoltenberg. (Foto: Foto: Guri Dahl/SMK)

Sammenliknende undersøkelser av alle valg i 17 land mellom 1945 og 1999 viser at tap av stemmer er regelen – ikke unntaket – når regjeringene i Europa møter sine velgere.

- Og tapet av stemmer er bare blitt mer dramatisk ettersom vi beveger oss fra 1940- og 1950-tallet oppover til 1980- og 1990-tallet, sier valgforsker Hanne Marthe Narud. 

Hun peker på at regjeringene Stoltenberg I og Bondevik II begge tapte 10,7 prosentpoeng oppslutning på å være i regjeringsposisjon.

Samarbeid – med hvem?

- Jeg vil hevde at velgernes reaksjoner er en sentral faktor i partienes kalkyler når de vurderer regjeringsmakt. Hvem kan jeg gå til sengs med – og hvem bør jeg holde meg unna?

- Hvis avstandene er for store, tør ikke partiene å gå på kompromiss med egne standpunkter. Det kan straffe seg i velgermarkedet, sier Narud.

Disse vurderingene er spesielt synlige i spørsmålet om regjeringssamarbeid som involverer Fremskrittspartiet.

Subjektive avstander

Hanne Marthe Narud.
Hanne Marthe Narud.

Narud synes det er interessant at Frps invitasjoner til samarbeid stadig avvises av mellompartiene.

- Det er en klar asymmetri i partienes syn på hverandre. Der Frp ser klare likheter mellom eget politiske ståsted og mellompartienes – oppfatter Venstre og KrF et krater i retning av Frp, forteller hun.

Narud påpeker at avstandene er større i spørsmål som angår miljø og innvandring-solidaritet, enn langs venstre-høyreaksen.

Velstående og krevende velgere

Ifølge Narud kan den generelle velstandsøkningen være en mulig forklaring på regjeringsslitasje.

- Når økonomien er god, øker velgernes forventinger på områder som velferd, helse, skole og pleie. Det blir nærmest ubegripelig at ”de som styrer” ikke greier å fjerne køer, dårlige veier, gebrekkelige skoler og alt annet som er vondt og leit i et rikt samfunn.

- Velgerne blir gretne av slikt – og da fremstår alternativene ofte som mer attraktive – og partier i opposisjon får gode vekstvilkår, sier hun.