Trossamfunn både svekker og styrker integrering

Trossamfunn kan på den ene siden bidra til å forsterke kulturtrekk fra hjemlandet. På den andre siden kan de redusere nykommeres følelse av fremmedgjøring, og dermed bidra til inkludering.

Publisert

Det er stor variasjon mellom ulike trossamfunn. Hvorvidt de fremmer integrering eller ikke er knyttet til ulike forhold som trosinnholdet, organisasjonsformen og grad av religiøsitet.

Det viser en ny rapport fra Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor.

- Trossamfunnets sosiale rolle i sivilsamfunnet er mindre sentral i Norge og de andre nordiske landene, enn i for eksempel USA. I Norden utgjør andre frivillige foreninger og særlig barne- og ungdomsaktiviteter i nærmiljøet viktige møteplasser for barn og foreldre, sier prosjektleder Jill Loga.

- Et annet eksempel er katolske trossamfunn, som er både etnisk og kulturelt overskridende. De er ofte viktige møteplasser for minoritetsgrupper som ankommer nye land, både med tanke på sosial kontakt, språklig oversettelse og informasjon om det nye vertslandet.

- Til tross for at en slik deltakelse kan være viktig for den enkelte, kan den gå på bekostning av omgang på andre arenaer der majoritetsbefolkningen danner sine sosiale nettverk, sier Loga.

Problematisk

Jill Loga ved Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor. Foto: ISF
Jill Loga ved Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor. Foto: ISF

Fordi det er så store variasjoner er det vanskelig å gi et generelt svar på hvordan trossamfunn påvirker integreringen.

- De kan i seg selv fungere integrerende som en overgang og brobygger mellom hjemland og vertsland. I noen tilfeller er det små forskjeller mellom et trossamfunn og en minoritetsforening, fordi det religiøse tones ned i det nye vertslandet.

- Det religiøse kan også bli sekundært, slik at møteplassen først og fremst dekker sosiale og praktiske funksjoner for en innvandrer med få eller ingen sosiale nettverk.

- I andre tilfeller blir religionen derimot forsterket i det nye vertslandet, og dette kan videre være knyttet til mangel på integrasjon og en marginalisert posisjon i det nye vertslandet. Hva slags funksjon den religiøse møteplassen har for en innvandrer, må ses i sammenheng med hva slags stilling religionen har i vertslandet, sier Loga.

De nordiske landene er blant verdens mest sekulære, og den organiserte religiøse deltakelsen er fallende i majoritetsbefolkningen.

I disse landene er ikke religiøs aktivitet like viktig for kontakt mellom minoritets- og majoritetsbefolkningen. Innvandreres religiøse praksis kan derfor også bli møtt med skepsis som igjen kan medføre marginalisering.

- Om religiøse sammenhenger er den eneste sosiale møteplassen for en innvandrer, kan det virke sosialt hemmende og segregerende, påpeker Loga.

Utfordrende verdikonflikter

- De vanskeligste integrasjonsspørsmålene handler om verdikonflikter, og særlig syn på demokrati, kjønn og familiespørsmål. Dette er også kjernespørsmål i alle de store religionene, og er organisert ulikt i forskjellige livssyn og trossamfunn.

- Hvordan myndighetene skal tilrettelegge for eller regulere dette, vil bli blant de mest sentrale spørsmålene i integrasjonsdebatten fremover, tror Loga.

Bakgrunn:

Rapporten «Trossamfunn, innvandring og integrasjon» er en kunnskapsoversikt over norsk og internasjonal forskning på trossamfunn som integreringsarena i sivilsamfunnet. Rapporten er organisert geografisk, og skiller mellom forskning fra Nord-Amerika, Europa og Norden.

Kunnskapsoversikten er skrevet på oppdrag av Tros- og livssynsutvalget. Utvalget er nedsatt av Kulturdepartementet og skal foreta en gjennomgang av statens tros- og livssynspolitikk og foreslå tiltak som kan bidra til å skape en mer helhetlig politikk på feltet. Kunnskapsoversikten vil inngå som vedlegg i den offentlige utredningen.