Når myndighetene skal vurdere en persons forståelse av seg selv, kan det bli vanskelig, ifølge masteroppgave ved Universitetet i Oslo. (Foto: oneinchpunch / Shutterstock / NTB scanpix)
Når myndighetene skal vurdere en persons forståelse av seg selv, kan det bli vanskelig, ifølge masteroppgave ved Universitetet i Oslo. (Foto: oneinchpunch / Shutterstock / NTB scanpix)

Homofile asylsøkere må føle skam for å få asyl

Når norske saksbehandlere skal avgjøre om en asylsøker snakker sant om sin seksuelle orientering, jakter de på skam og tabuer. Det kan være i strid med menneskerettighetene, ifølge studie.

Publisert

Å bli trodd har alltid vært krevende for personer som søker om beskyttelse på grunn av sin seksuelle orientering.

For eksempel brukte tsjetsjenske myndigheter helt fram til 2011 såkalte fallometriske tester. Dette er tester som skal vise asylsøkernes seksuelle opphisselse når de får se pornografi, for å vurdere om de var homofile eller ikke.

I dag har Høykommissæren for flyktninger (UNHCR) slått fast at medisinsk testing og bilder av seksuelle handlinger ikke egner seg til å bevise en persons seksuelle orientering.

Andrea Gustafsson Grønningsæter har undersøkt hvordan utlendighetsmyndighetene i Norge, rent konkret, gjennomfører troverdighetsvurderingen i asylsøknader som er begrunnet med seksuell orientering. Og om den norske praksisen er i samsvar med internasjonale retningslinjer og menneskerettighetene.

Grønningsæters undersøkelse var en masteroppgave, som ble publisert i Kvinnerettslig skriftserie. Hun jobber i dag som forskningsassistent på Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo.

Krav om å leve i skapet

Lhbti-personers rett til asyl har vært diskutert innen flyktningretten i flere år, forteller Grønningsæter. Lhbti er samlebetegnelsen for lesbiske, homofile, bifile, trans- og interkjønnspersoner.

I løpet av de siste årene har stadig flere land akseptert at Lhbti-personer kan ha krav på asyl etter flyktningkonvensjonen. Men ifølge Grønningsæter, tok saksbehandlere i Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemda før ikke stilling til om søkerne snakket sant om sin seksuelle orientering.

– Dersom søkerne kunne skjule sin seksuelle orientering i hjemlandet ble de uansett ikke ansett for å ha krav på asyl. I praksis påla norske myndigheter seksuelle minoriteter å leve i skapet i land der de ville bli forfulgt dersom deres seksuelle orientering ble kjent, sier Grønningsæter.

I 2012 kom det en norsk høyesterettsdom om homofiles rett til asyl. I denne dommen ble det slått fast at man ikke kan kreve at lhbti-personer skal leve i skapet for å unngå forfølgelse i hjemlandet.

Denne dommen har ført til at troverdighetsvurderingen har blitt aktualisert, fordi myndighetene nå langt oftere må ta stilling til om asylsøkeren faktisk er lhbti-person eller ikke. Det samme har skjedd i andre land.

– Før la saksbehandlerne vekt på risiko, for eksempel om søkeren kunne unngå å bli oppdaget i hjemlandet. Etter dommen må de ta stilling til troverdighet. Dette har ført til skifte i fokus fra handling til søkernes troverdighet, konstaterer Grønningsæter.

– De jakter på skam

Grønningsæter gikk gjennom 187 saker fra Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE) i perioden 2010 - 2015.

– Sikret de lhbti-personers rett til asyl i praksis? spør hun.

Hun fant at saksbehandlerne lagde for snevre rammer for hvordan en person skal og bør oppføre seg om han eller hun søker asyl på bakgrunn av seksuell orientering.

Utlendingsmyndighetene opererer med riktige og gale svar på hvordan en søker forstår og opplever sin egen seksualitet, ifølge Grønningsæter.

– Men hvem definerer hva som er normalt eller unormalt, og hvilke konsekvenser får det? 

– Utlendingsmyndighetene forventer en klassisk komme ut av skapet-historie. Søkeren må kunne fortelle om følelser av annerledeshet, om stigma og skam, og muligens en gradvis aksept av å være homo, forteller hun.

Om en søker forklarer at han ble glad da han ble sammen med kjæresten sin, heller enn skamfull, eller at annerkjennelsen av egen seksualitet gikk smertefritt, heller enn en lang prosess, kan han gjennom norske øyne bli ansett som lite reflektert.

– Å vurdere en annen persons indre forståelse av seg selv vil alltid være vanskelig.

Mange homofile asylsøkere vil dessuten mangle et språk for å sette ord på de refleksjonene som utlendingsmyndighetene leter etter, ikke minst på grunn av internalisert homofobi og tabu knyttet til seksualitet, ifølge Grønningsæter.

– Dermed risikerer utlendingsmyndighetene å skape et klasseskille. Ressurssterke asylsøkere som har hatt muligheten til å være en del av et homofilt miljø og tilegne seg kunnskap om hva det vil si å være homo i en norsk kontekst, kommer bedre ut enn personer som mangler slike erfaringer, advarer hun.

Fra gamle til nye stereotypier?

Norske utlendingsmyndigheter har kommet langt i å fjerne vanlige stereotypier om homofile fra asylvurderingen.

– Samtidig kan én stereotypi lett erstattes av en annen. For at homofile skal ha reell rett til asyl, må utlendingsmyndighetene anerkjenne at det finnes forskjellige måter å forstå og oppleve seksuell orientering. Og de må ikke legge til grunn at én forståelse er mer beskyttelsesverdig enn en annen, understreker Grønningsæter.

– Resultatene fra min undersøkelse viser en grunnleggende svakhet i vernet for de som er utsatt for overgrep. En måte å løse dette på er og i større grad ta individuelle hensyn i hver enkelt sak, sier hun.

Men hun er klar over at det ikke finnes noen magisk løsning eller fasit som kan gi svar på om en asylsøker snakker sant om sin seksuelle legning.

For at saksbehandlerne skal kunne fatte avgjørelser om gir lhbti-personers rett til beskyttelse, må de få kontinuerlig opplæring og veiledning i spørsmål om kjønn og seksualitet.

De nasjonale retningslinjene bør bli mer konkrete enn i dag. Men ikke på en slik måte at de blir en oppskrift på hva som må med for at en seksuell orientering er troverdig.

– Retningslinjene må ta høyde for mangfoldet i menneskelig seksualitet og kjønn, sier  Grønningsæter.

Referanse:

Andrea Gustavsson: «Fra handling til identitet. Troverdighetsvurderingen i seksualitetsbaserte aylsaker», 2016. Kvinnerettslig skriftserie nr. 99, Universitetet i Oslo.

Andrea Gustavsson Grønningsæters studie var en del av forskningsprosjektet Kjønnsidentitet og seksuell orientering i internasjonal og nasjonal rett ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo.