Avslørende hjernemålinger

Har mange i familien din depresjon? I framtida vil målinger av ulike strukturer i hjernen sannsynligvis kunne vise om du også er i risikosonen.

Personer med en familiehistorie med depresjon og i tillegg en bestemt endring i hjernen, har en kraftig økt risiko for å utvikle depresjon.
Personer med en familiehistorie med depresjon og i tillegg en bestemt endring i hjernen, har en kraftig økt risiko for å utvikle depresjon.

Kommer du fra en familie hvor andre medlemmer har vært eller er deprimerte, er det 20–50 prosent risiko for at du også utvikler depresjon. Det er en risiko mellom to og fem ganger høyere enn i gjennomsnittsbefolkningen.

Bradley Peterson, professor i psykiatri ved Columbia University i New York, håper han kan bidra til å løse gåten om hvorfor personer med depresjon i familien har en høyere risiko for å utvikle tilstanden, enn de som ikke har noen genetisk predisposisjon.

Han forsker på biomarkører i hjernen, det vil si endringer i ulike regioner som kan si noe om helsetilstand.

I en rekke studier har han vist at å måle volum av for eksempel hjernebarken, hippocampus eller amygdala kan gjøre det lettere å forstå underliggende mekanismer for psykiske lidelser.

– I bruk om ti år

Biomarkører vil blant annet kunne forbedre diagnostiseringen av ulike sykdommer, identifisere personer som er i risikosonen for å utvikle sykdom, forutsi sykdomsforløp og ikke minst bidra til å velge riktig terapi.

– Innen ti år tror jeg slike biomarkører vil være vanlige i klinisk bruk på en rekke områder, sa Bradley Petersen på en konferanse i regi av Forskingsrådets program for psykisk helse tidligere i år.

Ved hjelp av forskjellige avbildningsteknikker, som for eksempel MR, har han og kollegene kommet fram til en rekke markører for ulike sykdomstilstander.

Etter å ha fulgt familier hvor mange har hatt depresjon, har Peterson og kollegene funnet at en fortynning av hjernebarken i høyre hjernehalvdel kan knyttes til arvelig depresjon.

Hjernebarken hos personer som var i høyrisikogruppen for å utvikle depresjon, var nesten 30 prosent tynnere enn hos personer som ikke var i risikosonen.

Reduserer risiko

Personer som har en familiehistorie med depresjon og i tillegg en bestemt endring i hjernen, har en kraftig økt risiko for å utvikle depresjon. 

– Dette er en massiv reduksjon i tykkelse, og den sterkeste markøren vi hittil har funnet for noen sykdom vi har forsket på. Har man en familiehistorie med depresjon og i tillegg denne biomarkøren, innebærer det en risiko på 80–85 prosent for å utvikle depresjon, forklarer Peterson.

Professor Bradley Peterson leter etter sammenhenger mellom fysiske endringer i hjernen og psykiske lidelser. Foto: Elin Fugelsnes
Professor Bradley Peterson leter etter sammenhenger mellom fysiske endringer i hjernen og psykiske lidelser. Foto: Elin Fugelsnes

– Ved å bruke markøren til å identifisere personer som er i risikosonen for depresjon, kan vi i fremtiden forhåpentligvis redusere risikoen for at sykdommen utvikler, seg ved hjelp av psykoterapi eller medikamenter, utdyper han.

Peterson ser for seg en rekke situasjoner hvor biomarkører kan ha en lignende betydning. Hos personer med Tourette’s syndrom, som kjennetegnes av ufrivillige rykninger og språklige utbrudd, kan biomarkører bidra til å forutsi sykdomsforløpet.

– Hvis vi visste hvem av barna som mest sannsynlig fortsatt ville ha Tourettes syndrom også som voksne, kunne vi være mer aggressive i behandlingen av nettopp disse barna. Behandlingen består av antipsykotika som er tungt skyts og som vi ikke vil bruke unødvendig, påpeker Peterson.

Premature barn

En annen situasjon hvor biomarkører kan komme til nytte er hos for tidlig fødte barn. Mange av disse får kognitive problemer senere, det vil si problemer med tenkning og å tilegne seg kunnskap.

Ifølge Peterson er det tydelige endringer i hjernen hos barna som senere vil få de største problemene. Ved hjelp av avbildningsteknikker kan man identifisere disse og hjelpe dem så tidlig som mulig.

Peterson mener biomarkører vil kunne brukes i forbindelse med de fleste psykiske sykdommer og at det vil være en kostnadseffektiv metode som kan brukes i tillegg til en klinisk vurdering.

– Selve MR-scanningen tar rundt ti minutter, og mesteparten av etterarbeidet kan gjøres ved hjelp av automatiserte teknikker, påpeker han.

Lenke:

Forskningsrådets program Psykisk Helse (PSYKISKHELSE)

Powered by Labrador CMS