Ny-fascismens tre ansikter

Den italienske fascistbevegelsen døde ikke med Mussolini og slutten på 2. verdenskrig. Gjennom tre ulike retninger fortsatte tilhengerne å kjempe for et fascistisk Italia.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Det hevder Elisabetta Cassina Wolff i sin ferske avhandling ”Starting from the End. Fascist Ideology in Post-War Italy (1945-1953)”.

Her påviser hun at den tilsynelatende nedkjempede ideologien ikke døde med Benito Mussolini og slutten på 2. verdenskrig, men utøvde til dels sterk indirekte innflytelse på italiensk politikk og samfunnsliv til langt utpå femtitallet.

Vanskelig tilgjengelig

Det historiske kildematerialet har blant annet vært en gjennomgang av et syttitalls fascistiske aviser, tidsskrifter og andre trykksaker som i følge Wolff i svært liten grad tidligere har vært gjenstand for metodiske studier.

- Etter krigen var fascismen bannlyst fra det sosiale livet og referanser til fascistisk politikk var ulovlig. Det har ikke alltid foregått en systematisk arkivering og materialet har til dels vært vanskelig tilgjengelig, forklarer hun.

Tre retninger

Elisabetta Cassina Wolff. (Foto: Annica Thomsson)

Wolf, som selv er fra Italia, har vært bosatt i Norge i mange år. Hun hevder den fascistiske arven i hjemlandet ble forsøkt videreført gjennom tre ulike ideologiske retninger innenfor partiet Movimento Sociale Italiano (MSI) som ble stiftet så tidlig som 1946.

Til felles hadde de motstanden mot den nye grunnloven fra 1948, den politiske pluralismen og flerpartisystemet. Ellers var retningene preget av markante forskjeller.

De venstreorienterte

En av retningene som viste seg levedyktig i flere år etter krigen var det Wolff har valgt å omtale som den nasjonalsosialistiske venstresiden – en grasrotbevegelse - som arbeidet gjennom fagforeningene gjennom uttalte mål som sosial velferd, utjevning og rettferdighet.

- Den venstreorienterte fascismen arbeidet allerede lenge før krigen for en politikk som tillot arbeidere og eiere å sitte sammen i bedriftenes styrer.

Etter krigen kom venstrefascistene med lovforslag om korporativt demokrati, hvor representantene for arbeiderne skulle sitte i ett av de to kamrene i parlamentet.

- Dessuten var venstrefascistene tilhengere av fascismen som tredje vei mellom kommunismen og kapitalismen og de ville ha et nøytralt Italia mellom blokkene.

- Mange var motivert av et håp om økt sosial velferd. Da de innså at det korporativet demokratiet ikke lot seg gjennomføre, og at Italia var nødt til å velge alliansen med USA, valgte en god del å forlate partiet og politikken, forteller Wolff.

Moderate senterfascister

- Mange moderate fascister valgte i etterkrigstiden en samarbeidslinje med høyreorienterte, liberale, monarkister og til og med det ledende kristendemokratiske partiet.

- De var ikke spesielt opptatt av sosialpolitikk og korporativisme, men nasjonalisme og økonomisk liberalisme. Gruppen bærer preg av å forstå at slutten på andre verdenskrig endret verden og de støtter alliansen med USA og NATO, sier Wolff.

Hun tilføyer at man må anta at en del av den paradoksale tilnærmingen til de demokratiske institusjonene var taktikk.

Intellektuelle, aristokratiske, radikale elitister

Filosofen og skribenten Julius Evola.

Den siste gruppen besto i følge Wolff av unge disipler av den radikale tradisjonalisten, filosofen og skribenten Julius Evola (1898-1974) som selv ikke var politisk aktiv, men som fremsto som en åndelig leder.

Hans tanker er blitt regnet som de mest antidemokratiske, antiegalitære, og antiliberale systemene som er produsert i det 20. århundret i Italia.

Evola anså Den franske revolusjon som roten til alt galt med Europa og var langt mer ekstrem enn Mussolini, som han mente ikke hadde vært konsekvent nok i hans revolusjon mot det liberale demokratiet.

I stedet etterlyste han en høyere kulturell bevegelse som skulle ha som mål å gjenopprette orden, lydighet, æresfølelse og hierarki. Ofte holdt han verdier fra romertiden og middelalderen frem som idealer for statsdannelse.

- Den ekstremt antidemokratiske gruppen var gjerne utdannede overklasseungdommer, preget av en viss religiøsitet. I 50-årene forlot mange partiet Movimento Sociale Italiano (MSI), men kom tilbake og forsøkte å puste liv i det igjen rundt 1969, forteller Wolff.

De to første retningene sto for en kontinuitet i forhold til Mellomkrigstidens fascisme tolket som både bevegelse og regime. Den tredje retningen er i følge Wolff likevel den mest interessante fordi den representerer et brudd i forhold til tidligere former for italiensk fascisme.

Manglet sterk leder

Asso di bastoni tilhører den tredje retningen i neo-fascismen. Avis-karikaturen gjelder det liberale demokratiet preget av forhandlinger og kompromisser. (Foto: Annica Thomsson)

I alle de tre fascistiske leirene ventet medlemmene på den sterke lederen som igjen skulle samle Italia til et totalitært rike.

Men både Italia og verden rundt dem forandret seg.

I de neste tiårene skulle den reelle politiske maktkampen stå mellom kristendemokratene i lederposisjon og den store kommunistiske opposisjonen, et maktforhold som ble brutt før mediemogulen og høyrepopulisten Silvio Berlusconi vant valget for første gang i 1994.

Fremmedfrykt

I april i år vant Berlusconi for tredje gang - igjen i koalisjon med blant andre partiet Nasjonal Allianse og det høyreekstreme Northern League. Like etter ble den postfascistiske Gianni Alemanno valgt til ordfører i Roma, mye på grunnlag av hans fremmedfientlige plattform.

Mange har i kjølvannet av valget stilt spørsmål ved om den italienske fascismen fortsatt lever i beste velgående.

Selv er Wolff skeptisk til å trekke de historiske linjene for langt.

- I dag er det vanskelig å skulle snakke om en italiensk fascisme som kjemper mot det liberale demokratiet. Å koble Berlusconi med fascisme blir feil, selv om det ofte blir gjort, særlig i utlandet, sier Wolff.

Hun definerer Nasjonal Allianse som et konservativt høyreparti på linje med Aznars Partido Popular i Spania. Det finnes andre små partier som fortsatt refererer til Nazi-fascismen, men takket være den nye valgloven kom de ikke inn i parlamentet.

Powered by Labrador CMS