Grasrota beveges

Fremdeles finnes brennende politiske temaer som kan sette i gang sosiale bevegelser på grasrota. Knut Arild Nydal har fulgt norsk antirasisme fra motkultur til statlig aksept.

Publisert

- Antirasismen var en fullvokst sosial bevegelse på slutten av 80-tallet, sier Knut Arild Nydal.

Han presenterer sin påstand i doktoravhandlingen “Sosialmoralsk engasjement og politisk aktivisme. Framveksten av en antirasistisk bevegelse i Norge 1975-1988”. Avhandlingen er fremlagt ved Institutt for arkeologi, konservering og historie ved Universitetet i Oslo. Han definerer en sosial bevegelse som en sosial protest fra grasrota med massekarakter, et visst tidsaspekt og flere aktører.

17. mai for alle

Som følge av innvandringsstoppen i 1975 dukket de første antirasistiske gruppene opp. I 1979 fikk vi de første massemobiliseringene på “Rock mot rasisme” i Oslo og Hamar, og året etter var det massemønstring i Spikersuppa mot en innvandringsfiendtlig organisasjon, forteller Nydal.

En bombetrussel mot Sagene skole i 1983 redet grunnen for en antirasistisk 17. mai-komite og antirasistenes motto “17. mai for alle”.

- I 1987 gikk 5000 mennesker i fakkeltog mot rasisme i Oslo, og SOS Rasisme etablerte seg med lokallag over hele landet. Kampen mot en ny og restriktiv utlendingslov var et sosialt lim på tvers av miljøene som ga antirasistene kraft og kreativitet.

Marxist-leninister og internasjonalister

To miljøer var sentrale på 80-tallet, Enhet mot rasisme og Immigranten-kollektivet.

"- Antirasismen i dag er mindre markant som sosial protest, sier Knut Arild Nydal."
"- Antirasismen i dag er mindre markant som sosial protest, sier Knut Arild Nydal."

- Førstnevnte kom fra AKP (m-l) og fokuserte på klasse fremfor rasisme. Immigranten-kollektivet ble dannet av Foreign Students Association og andre miljøer på Blindern og var påvirket av britisk tankegods. De var opptatt av debatten om et nytt rasismebegrep. Biologi var ikke lenger problemet, de mente rasisme nå var begrunnet ut fra kulturforskjeller, sier Nydal.

Enhet mot rasisme forsvant mot slutten av 80-tallet, mens Immigranten-kollektivet etablerte radiostasjon og Antirasistisk Senter i 1983.

I utakt med minoritetene

Andre viktige aktører var et flyktningpolitisk miljø, en økumenisk motkultur og militante husokkupanter med tilknytning til Blitz. Herfra kom blant annet Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) og kirkeasylbevegelsen.

Antirasistene har ikke greid å engasjere de brede lag av innvandrermiljøene. De er blitt anklaget for å være en intellektuell elite i utakt med de det gjelder. Historikeren mener de har et ideologisk problem.

- Menneskerettigheter og universalistisk tenkning står sentralt hos antirasistene, men det bryter med tankegangen til en del etniske minoriteter, særlig muslimer. Religion, etnisk tilhørighet, storfamilien og forskjell mellom kjønnene er viktigere.

Statlig aksept og alminneliggjøring

Nydal har konsentrert seg om perioden 1975-1988. I dag har antirasismen endret karakter. Stikkord er utbredelse, avradikalisering og statlig aksept. Mot tusenårsskiftet kom Senter mot etnisk diskriminering og regjeringens første handlingsplan mot rasisme.

- Men den sosiale protesten er mindre markant. Pionerene er borte eller i noen grad institusjonalisert. De mobiliserer ikke like mange som før, bare 5-600 gikk i tog under konflikten om Muhammedkarikaturene i fjor, påpeker Knut Arild Nydal.

Men enkelthendelser kan fortsatt bevege grasrota.

- Da Benjamin Hermansen ble drept i 2001, gikk 40.000 mennesker i fakkeltog over hele landet. Aldri før har avstand mot rasisme vært sterkere markert i Norge.

Pekere

Sosialmoralsk engasjement og politisk aktivisme - antirasismens vilkår og vekst i Norge - pressemelding om disputasen