Nasjonenes fremvekst etter den franske revolusjonen anses i historieforskningen som bæreren av noe nytt, rasjonelt og moderne.
Arve T. Thorsen mener man har oversett religionens betydning.
- Nasjonalismen på 1800- og 1900-tallet bygget videre på en felles arv, den kristne tro, sier historikeren.
27. mars forsvarte han sin doktoravhandling The Gospel of the Fatherland – Christianity, Universality and National Thought in France and Germany in the Early 20th Century ved Institutt for arkeologi, konservering og historie ved Universitetet i Oslo.
Fransk universalisme
- Det republikanske Frankrike av 1789 overfører det hellige til staten. Republikken er universell og tar Guds plass, katolske verdier blir sekulariserte, nasjonen er en kvasi-religion, sier Thorsen.
"Fra Pantheon i Paris."
Et godt eksempel er Pantheon i Paris, en katolsk kirke som staten rekvirerte og fylte med symboler for republikken og en sekularisert universell liturgi.
Her blir fortsatt Frankrikes store kvinner og menn stedt til hvile.
Tysk overlegenhet
- Protestantiske Tyskland gjorde det stikk motsatte. Her smeltet religion og nasjonalisme sammen. Nasjonen ble ikke en ny religion, men en ny kirke å dyrke den gamle i.
- Den tyske nasjonale bevegelsen spredte et bilde av sin nasjon som Guds utvalgte folk, etisk overlegent alle andre, forklarer Thorsen.
Den katolske kirke sto sterkt som egen, uavhengig institusjon. Kirken var for katolikkene et guddommelig sted, den evige fortolker av skriften og veileder for menneskene.
For protestantene var bare Gud hellig, kirken var det sted menigheten møttes. Den hadde ingen egen autoritet. Dermed ble troen langt lettere et rent vedheng til nasjonen - om sistnevnte ble dominerende nok.
Velferdsstaten – sekularisert lutheranisme
Thorsen viser at også Skandinavia har bygget ideologier om nasjonen på kristen tro og sekularisering av religiøse verdier.
- Velferdsstaten er for eksempel ikke egentlig et produkt av sosialdemokratiet, men sekulariserte videreføringer av de nordiske lutherske menighetenes ansvars- og omsorgsmodell, sier han.
Annonse
Til tross for at alle de skandinaviske landene er protestantiske, har likevel forholdet mellom religion og nasjon utviklet seg svært forskjellig.
- I Danmark har fusjonen vært total, gjennom den ekstremt innflytelsesrike nasjonalistiske presten Nikolai Grundtvigs syntese av folk, nasjon og religion.
"Arve T. Thorsen. (Foto: Annica Thomsson)"
- Svenskene har på sin side alltid hatt en høykirke med en mer selvstendig posisjon, en modell som likner de katolske landene.
- Norge er annerledeslandet og fremstår tidlig som en pragmatisk og nokså sekularisert protestant.
Kirke mot nasjon
- Norge skiller seg fra de andre to ved at landet ikke var selvstendig på 1800-tallet. Her var kirken mot norsk politisk nasjonalisme, begrunnet i Paulus’ romerbrevs krav til kristen lydighet mot øvrigheten, som i Norge jo var svensk.
- Norske nasjonalister, slik som prestesønnen Bjørnstjerne Bjørnson, fikk et utpreget tilbakelent og pragmatisk forhold til sin religion, noe vi fortsatt har gjennom den anakronistiske, men funksjonelle statskirkeordningen, sier Thorsen.
Han mener Norge er det skandinaviske landet som har gått lengst i å la en annen tro avløse den kristne: troen på nasjonen, altså oss selv.
- Og nettopp derfor er kanskje vi den aller mest protestantiske nasjonen i Europa.
