Tegn eller tale?

Nesten alle døve barn i Norge får innoperert et cochleaimplantat, som gir dem en viss hørsel. Men hvilken kommunikasjonsform bør foreldrene lære dem?

Publisert
 (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

Hvert år fødes det omkring 40 døve barn her i landet. Nesten alle får tilbud om å få operert inn et cochleaimplantat i ett av eller i begge ørene.

Cochleaimplantat er et avansert høreapparat som hjelper barna med å oppfatte lyd. Etter inngrepet kommer spørsmålet om hvilken kommunikasjonsform som best fremmer den videre tale- og språkutviklingen hos barn.

Skal barnet lære seg tospråklig kommunikasjon, det vil si både talespråk og tegnspråk? Eller bør det benytte talespråket alene, eventuelt med tegnstøtte?

Spørsmålet er rett og slett vanskelig å besvare, kommer det fram i en ny rapport fra Kunnskapssenteret for helsetjenesten.

Ikke god nok dokumentasjon

Kunnskapssenteret har på oppdrag fra Helsedirektoratet oppsummert forskning på ulike kommunikasjonsformer hos barn som har fått innoperert cochleaimplantat innen fylte tre år:

Hvilken effekt har valgt kommunikasjonsform på barnas tale - og språkutvikling, sosiale deltagelse og livskvalitet?

Formålet med denne systematiske oversikten har vært å oppsummere nyere studier som vurderer effekten av å få opplæring i talespråk og tegnspråk, talespråk med tegnstøtte eller talespråk alene.

– Dokumentasjonen var for spinkel til at vi kan fastslå at én av de nevnte kommunikasjonsformene har bedre effekt enn de andre, og vi kan heller ikke si at noen av dem ikke er gode for barna, sier prosjektleder Ingvild Kirkehei ved Kunnskapssenteret.

Flere av studiene viste at barna utviklet bedre lyd- og talegjenkjennelse, språkforståelse og språkproduksjon over tid, uavhengig av hvilken kommunikasjonsform de brukte.

Sammensatt problematikk

Forskerne fant ingen studier på effekten av å bruke både talespråk og tegnspråk. Kirkehei forteller at de heller ikke fant studier på hvordan de ulike kommunikasjonsformene påvirket barnas livskvalitet eller deres sosiale deltakelse.

– Det er vanskelig å vite om barnas evne til å gjenkjenne, forstå og bruke språket skyldtes selve kommunikasjonsformen eller andre forhold som for eksempel implantattype, hørselsevne, mengden av språktrening eller kvaliteten på opplæringstilbudet, sier Kirkehei.

Hun understreker behovet for gode observasjonsstudier som følger språkutviklingen til barn med cochleaimplantat over tid og som innhenter informasjon om den språklige, pedagogiske og sosiale konteksten barna er en del av. 

Referanse:

Kirkehei I, Myrhaug HT, Garm N, Simonsen E, Wie OB: Rapport fra Kunnskapssenteret nr 15 - 2011.