Karbonfotavtrykk er den totale mengden av karondioksid som du hvert år slipper ut gjennom reising, bruk av energi, maten du spiser, avfallet du produserer og produktene du kjøper.

Karbonfotavtrykket er en viktig størrelse i klimadebatten og defineres som summen av klimagassutslipp forårsaket av en husholdning.

Økonomen Patrick A. Narbel synes det er rart at det ikke er større fokus på handel med utlandet, tatt i betraktning at det har en stor innvirkning på karbonfotavtrykket til norske husholdninger.

Han har gjennomført en studie som avslører at det tradisjonelle klimaregnskapet kamuflerer det reelle karbonutslippet. Sammen med Elisabeth Isaksen kommer han med et alternativ til den tradisjonelle metoden for å måle karbonfotavtrykket til norske husholdninger.

Hva med utslipp fra handel?

Ifølge forskerne er den dominerende metoden i dag å se på hvor store de lokale direkte og indirekte karbonutslippene er, innenfor landets grenser.

De direkte utslippene er utslipp som stammer fra bilkjøring, oppvarming og lignende aktiviteter.

De indirekte er utslipp som inngår i produksjonen av varer og tjenester som er produsert i Norge.

Men denne metoden tar ikke høyde for utslipp som stammer fra handel med utlandet, mener Narbel og Isaksen.

De har tatt for seg tilgjengelig informasjon om norske forbruksmønstre og funnet ut at en stor andel av norske husholdningers karbonfotavtrykk skyldes karbonutslipp fra produksjon og transport av importerte varer og tjenester.

For å lage en så detaljert modell av norske husholdningers forbruk som mulig, har forskerne brukt et datasett som deler forbruket inn i 183 forskjellige klasser av varer og tjenester.

Klær, mat eller transport

Med tall fra Statistisk Sentralbyrå, har Narbel og Isaksen regnet seg frem til hvor stor andel av hver av disse klassene, for eksempel klær, mat eller transport, som er importert fra utlandet.

De to forskerne problematiserer at Norge, som har veldig lave karbonutslipp knyttet til produksjon av energi, kunne ha produsert energiintensive varer og tjenester med et lavere utslippsnivå enn mange av landene vi importerer fra.

Synes det er rart

Narbel mener at ved å velge å importere fremfor å produsere selv, bidrar Norge til økte klimautslipp. Det er denne differansen han mener bør bakes inn i summen av norske utslipp.

NHH-forskeren synes det er rart at det ikke er større fokus på handel med utlandet, tatt i betraktning at det viser seg å ha en såpass stor innvirkning på karbonfotavtrykket til norske husholdninger.

– Import har en stor betydning for Norge. Omtrent 40 prosent av karbonfotavtrykket er knyttet til varer og tjenester som er importert, sier Narbel.

– Dette betyr at dersom en politiker ser på norske husholdningers karbonutslipp over tid og kun fokuserer på lokale utslipp, som er den tradisjonelle måten å se på dette på, så overser du fullstendig den delen av utslippene som faktisk øker i Norge.

Feilaktige beslutninger

Narbel er bekymret for at det tradisjonelle fokuset på lokale utslipp kan føre til feilaktige beslutninger på det politiske planet.

– Det man ofte ser i avisene, er politikere som skryter av seg selv for å ha redusert utslippsnivået. Problemet er imidlertid at de kun ser på hva som skjer innenfor sine egne landegrenser.

I Storbritannia, for eksempel, har lokale utslipp sunket betydelig i løpet av de siste årene, men, sier Narbel, men dersom vi tar import med i vurderingen, ser en at utslippene faktisk har økt.

– Sånn sett kan vi si at politikere faktisk lyver til velgerne når de hevder at karbonutslippene er på vei ned.

– En rekke begrensninger

Narbel understreker imidlertid at det ikke nødvendigvis er snakk om bevisst villedelse fra politikernes side.

Det er store nasjonale forskjeller på hvor mye handel har å si, og på grunn av manglende data kan det være veldig vanskelig å gjøre gode anslag på utslippene knyttet til import av varer og tjenester.

– I vår studie har vi en rekke begrensninger. På et overordnet nivå tror jeg resultatene våre er korrekte, men hvis du vil ned på et detaljnivå kan du finne feil overalt, sier Narbel.

Et av problemene som fremheves i Narbel og Isaksens studie, er at den ikke fanger opp endringer i etterspørselsmønster som følge av endring i inntekt.

For eksempel antar studien at en husholdning som får en økning i disponibel inntekt bare vil kjøpe et større antall av de samme varene og tjenestene som før, i stedet for å kjøpe varer og tjenester av høyere kvalitet.

Siden høykvalitetsprodukter ofte lages i land med renere produksjonsteknologier enn lavkvalitetsprodukter, kan dette føre til feilaktige resultater.

Manglende data

Forskerne er bevisste denne problematikken, men fremhever at årsaken til disse usikkerhetene ligger i manglende informasjon. Narbel avviser at det ville vært for vanskelig å arbeide med data helt ned på enhetsnivå.

– Hovedproblemet er at dataene er utilgjengelige, de eksisterer rett og slett ikke. Begrensningene i studien skyldes at vi mangler tall på detaljnivå.

For eksempel vet vi hvor mye penger husholdninger bruker på forskjellige varetyper, men ikke hva slags varer de faktisk kjøper. Narbel kommer med et eksempel.

– Hvis vi kunne påvist at alle rike mennesker kjøper Louis Vuitton, som produseres i Frankrike, kunne vi tatt med det i betraktningen. Men slik det er i dag, vet vi bare hvor mye de bruker på klær, påpeker Narbel.

Nyanserer klimadebatten

Til tross for at det foreløpig er vanskelig å gjøre analyser på detaljnivå, presiserer Narbel at konklusjonene på overordnet nivå er gyldige og signifikante.

Han tror at et større fokus på handel kan gi et mer nyansert perspektiv på hvordan norsk klimapolitikk bør føres.

– Hvis vi innfører avgifter på karbonutslipp i Norge, må vi se på den globale effekten av denne beslutningen. Noen selskaper vil trolig flytte produksjonen til for eksempel Kina, der produksjonen skaper langt større utslipp enn i Norge, sier forskeren.

– Den totale effekten på klimaet vil være negativ, men norske husholdninger vil ha forbedret karbonfotavtrykket sitt, hvis man tenker på tradisjonelt vis, sier Narbel.

Dersom vi regner inn karbonutslippene tilknyttet import, vil vi innse at det vil være mer gunstig for miljøet å tilrettelegge for produksjon i Norge.

– Det er et argument politikere bør ta med seg. I Norge er det små utslipp knyttet til produksjon av energi, derfor bør vi holde energiintensiv produksjon her i landet. Vårt eget karbonfotavtrykk vil bli litt større, men totaleffekten på klimaet blir langt mindre enn hvis vi skulle importert de samme varene fra et land med billigere produksjonskostnader, men større karbonutslipp, avslutter han.