– Vi må kunne glede oss over naturvitenskapelige oppdagelser så intenst at vi feller tårer!

Årets forskningsprisvinner Johan Moan er professor II ved Fysisk institutt, i tillegg til å lede Gruppe for biofysikk og PDT ved Avdeling for strålebiologi ved Radiumhospitalet. Han oppfatter seg som en brobygger mellom ”de to kulturer”.

Populærvitenskapelig formidling

I priskomiteens innstilling roses Moan for å ha satt både norsk naturvitenskapelig forskning og Universitetet i Oslo på verdenskartet. Forskningen hans beskrives som preget av nysgjerrighet, originalitet og tverrfaglighet.

Det blir også trukket fram at han gjennom radioforedrag, populærvitenskapelige artikler og intervjuer har bidratt til å formidle sin forskning også utenfor akademiske fora.

I 1975 begynte Moan som den første i Norge å arbeide med lysbehandling av kreft. Gjennom hele karrieren har han forsket på helsevirkningene av solstråling og lys, og som følge av hans arbeid ble fotodynamisk behandling av hudkreft etablert i Norge.

Senere har professoren også fått igangsatt D-vitaminstudier og fotodynamisk kreftbehandling i Tibet.

– Hva betyr denne prisen for deg?

– Prisen er en stor ære, og en anerkjennelse av arbeidet mitt med sammenhengen mellom sol og helse, og med lysbehandling av kreft. Disse temaene var tidligere ansett som uviktige, men gjennom arbeidet vårt begynner de å få den oppmerksomhet de fortjener.

– Det som i utgangspunktet var nisjeforskning og ren grunnforskning, har blitt meget nyttig og vil tjene mange, påpeker prisvinneren.

Lyset former verden

Lysforskning tilhører de aller mest spennende og viktige forskningsfeltene, synes Moan.

– Hva er lys? Det er et av fysikkens mest fundamentale spørsmål. Men i dag vet vi mer om hva lyset gjør, enn hva det er:

– Det former verden og gjør at vi kan se den. Det styrer døgnrytmene våre. Menneskenes hudfarger er dessuten tilpasset lysforholdene der de bor: Da de vandret mot det mørke nord fra sin vugge ved ekvator, ble huden deres lysere for å kunne slippe inn mer sol.

– Vet ikke hva undring er

I dag anses Moan som en av pionerene innen sitt felt. Det har han jobbet hardt for. Han sto på med sine ideer da ingen hadde tro på dem. Heller ikke hos Forskningsrådet var det mye støtte å få, og professoren er ikke nådig i sin karakteristikk:

– Forskningsrådets skjemavelde, byråkrati og ultrakostbare vurderingsmetoder er urovekkende. Og deres støtteutløsende honnørord, som for eksempel ”nordområdene”, ”nanoteknologi”, ”miljøvennlig”, virker mange ganger kunstige og anmasende.

– Les om Bøygen i Peer Gynt, så har du en slående karakteristikk av en vesentlig del av Forskningsrådets sjel, oppfordrer han.

Prisvinneren synes det er meningsløst at en så stor del av forskningen skal ”programmeres” av politikere som knapt vet hva undring, genial nytenkning eller grunnforskning er, og som tror at alt må være så ”nyttig”.

Egentlig konfliktsky

På 1990-tallet påviste Moan at solstråling er vår hovedkilde til D-vitaminet, og han regnes i dag som en av verdens fremste autoriteter innen området. Også i dag er det D-vitaminet som står i sentrum for forskeren.

– Nok D-vitamin gir store helsegevinster, reklamerer han.

– Og akkurat nå er vi i ferd med å avdekke enda flere helseeffekter som solen gir oss. Dette er så spennende at det er vanskelig å ta ferie, synes Moan, som gjerne vil ha flere dyktige studenter med på laget.

Prisvinneren er stolt over at han og gruppen hadde mot til å forske på D-vitaminets helseeffekt i en tid da mange anklaget de solglade forskerne for å bidra til å utsette folk for hudkreft. Han vakte også en viss oppsikt tidligere i år, da han gjennom avisene oppfordret til moderat soling i solarium.

– Liker du å være kontroversiell?

– Jeg liker, som de fleste, best at folk stryker meg med hårene, og jeg er vel egentlig litt konfliktsky. Men samtidig har jeg en god arv i at jeg er villig til å stå på for det jeg tror på. Da blir det lett konflikter, især hvis det nye man synes å skimte, medfører at gamle paradigmer må utfordres, for eksempel på solingsområdet.

– Jakob Sande sier ”Stå på dei fallande murar den siste, blodraude kvelden, og leande sjå kor dei gamle gudar går under i elden”, avslutter Moan.