Den stormfulle klimadebatten

Korleis kan vi diskutere spørsmål der vi ikkje har sikker kunnskap? Vi har sett nærmere på den stormfulle klimadebatten og dei spørsmål som reises i kjølvannet.

- Vi veit at konsentrasjonen av drivhusgassar i atmosfæren aukar, og at utslepp har skulda. Vi veit at drivhuseffekten aukar. Vi veit at dette gjev ei global oppvarming. Det er så å seie alle forskarar samde om. Problemet er at det er vanskeleg å kvantifisere sikkert kor stor oppvarminga vil bli og korleis endringane vil fordele seg. Difor sprikar prediksjonane, seier Sigbjørn Grønås.

Han er professor ved Geofysisk institutt og forskar ved Bjerknessenteret for klimaforsking.

Sprikande tal har lett for å gje oss det inntrykket at vi eigentleg ikkje har nokon sikker kunnskap. Og det igjen gjev rom for såkalla klimaskeptikarar. Dei slepp til i media - for lett, vil nokon seie - med utsegner som «korleis kan vi vite at global oppvarming eksisterer? Ikkje eingong forskarane er samde!»

Arven etter Descartes

- Vi slit med ein arv etter Descartes, trur Roger Strand, postdoktor ved Senter for vitskapsteori.

- Han meinte jo at det einaste som tel som kunnskap, er det som er sikkert, det vi ikkje kan tvile på. Kan vi tvile, så er det ikkje ekte kunnskap. Og i politikken har vi tradisjonelt ein beslutningsprosess som går ut på at eit problem blir tilført sikker kunnskap av ekspertane, og deretter verdiar av politikarane, før ein til sist tek ei avgjerd.

- Her er situasjonen den at vi har eit samstemt forskarmiljø som meiner noko radikalt, noko som vil få implikasjonar for levestandarden vår om vi tek konsekvensane av det. Det er verdimessig dramatisk. Men vi vil eigentleg ikkje gje avkall på livsstilen vår. Difor klarer vi ikkje å snakke om verdiane, og då er det fakta som står att.

- Stirer du ein klimaforskar inn i kvitauget og krev eit svar på korleis verda ser ut om 50 år, så er det ingen som hevdar at dei har klart å redusere usikkerheten til risiko. Ein av klimamodellane kan treffe midt i blinken, men det veit vi ikkje. Så blir det til at vi heller diskuterer om det ikkje kan vere noko feil med faktagrunnlaget. Kanskje har vi ingen journalistikk som kan takle uvisse, seier Strand.

- Slepp for lett unna fagleg

- I debattprogramma som går på NRK i beste sendetid, har dei av og til bakt inn i debatten nokre folk som har vore fagleg heilt på sida, seier førsteamanuensis ved Geofysisk institutt, Nils Gunnar Kvamstø.

- Og sjølvsagt har dei vore nøydde til å leite med lykt og lupe for å finne dei, for seriøse klimaforskarar sluttar seg stort sett til hovudlinjene i IPCC sine rapportar, sjølv om dei ser at det er nyanseskilnader. Dei som påstår at alt skuldast naturlege variasjonar, har sleppt for lett unna fagleg. I eit debattprogram har ein jo ikkje tid til å spørre etter dokumentasjon og referansar. Sigbjørn Grønås ser konturane av det han kallar ei «offisiell» og ei «uoffisiell» side i klimadebatten. Den offisielle sida blir ivareteken av FNs klimapanel, IPCC. Her har også fleire som blir oppfatta som klimaskeptikarar, teke del og blitt høyrt.

Energiprodusentar pressar på

- Styresmaktene går stort sett ut frå rapportane frå IPCC. Styresmaktene har ofte også klimakompetente folk i departementa. Dei tek stort sett problemet alvorleg, seier han.

Så finst det også motstand mot IPCC. Motstanden kan vere ullen og vanskeleg å få tak på, og kjem gjerne meir til uttrykk på Internett enn i vitskaplege klimatidsskrift.

- Nesten alt oppstår i USA. Personleg trur eg det kjem mykje frå energiprodusentar som ser posisjonen sin truga, og som hentar fram sine eigne ekspertar. Dei har mykje makt, og dei tek ofte fatt i skeptikarar som kan skape uvisse, seier Grønås.

- Nokre journalistar trur kanskje at når kunnskapen ikkje er sikker, så er det ein eller annan forskar som har gjort ein dårleg jobb, seier Roger Strand.

Vi treng å forstå at fakta kan vere usikre, og vi må finne ein måte å handle på der vi tek omsyn til fakta, men ikkje legg dei til grunn som sikre. Den løysinga ein har kome opp med så langt, heiter føre-var-prinsippet. Det er ein strategi som byggjer nettopp på uvisse. Men den kan også slå ut båe vegar, påpeiker Strand:

- Føre-var-prinsippet er veldig vanskeleg å operasjonalisere. Bush-administrasjonen kan til og med bruke det andre vegen, og seie at dersom vi skal redusere utsleppa, vil det føre til ein nedbygging av industrien, som igjen vil sette økonomien i fare. Difor er det best å vere føre var og ikkje gjere noko.

- Som forskar trur eg det verste ein kan gjere, er å blånekte og seie at det ikkje finst uvisse. Det er ein diskusjon ein stort sett er nøydd til å tape. I staden må ein seie at «sjølvsagt kan vi ikkje seie at resultata våre gjeld 100 prosent, men kom inn og sjå på modellane våre og sei om du har noko betre å kome med.» Skulle det vere betre å sjå heilt bort frå den kunnskapen vi har?

Pedagogisk problem

Nils Gunnar Kvamstø vedgår at som forskar kan det vere vanskeleg å uttrykkje seg klart nok.

- Det er eit pedagogisk problem. Det er vanskelig å vere presis verbalt. Kanskje tek vi for mange atterhald, viser ikkje tydeleg nok kva som er vesentleg og mindre vesentleg. Og er ein upresis, kan jo ting fort verke sjølvmotseiande. Men ein kjem ikkje utanom at dette er tunge ting som er vanskelege å bearbeide, strukturere og presentere.

- No bør vi vere komne så langt at det er på tide å intensivere løysingsdebatten, meiner Sigbjørn Grønås.

- Sjølv dei forskarane i USA som har vore mest skeptiske til IPCC, er no samde om at ei global oppvarming er på gang. Vi må ikkje gje inntrykk av at alt er usikkert.

Media elsker «The lonesome cowboy»

I forskerkretser er det en vanlig øvelse å klage over kvaliteten på forskningsjournalistikken.

Er journalister dumme, eller er det forskerne som ikke kan uttrykke seg?

- Det er feil ikke å slippe til minoritetssyn. Men det er viktig å synliggjøre hvor kilden står på en faglig skala, sier Harald Hornmoen. Han er førsteamanuensis i journalistikk ved Høgskolen i Oslo, og har tatt doktorgrad på forskningsjournalistikk i amerikanske medier.

- I klimadebatten representerer for eksempel ikke Bjørn Lomborg majoritetens holdninger, men å fortie ham ville være galt.

Noe av vitenskapens frustrasjon over forskningsjournalistikken, dreier seg om at media gjerne har en forkjærlighet for det Hornmoen kaller «the lonesome cowboy», den enslige forskeren som våger å reise seg og tale flertallet imot. Forsøk på å være objektiv og på å balansere historien, kan i seg selv bidra til å gi et skjevt bilde, fordi det gis inntrykk av at partene har like mye tyngde og troverdighet, samtidig som sammenhengen og opprinnelsen til uenighetene utelates.

- Og i klimadebatten ble jo hovedoppfatningen, slik for eksempel Cicero presenterte den, framstilt så å si uten motforestillinger. Da motforestillingene endelig kom, ble de voldsomt omfavnet. Problemet er balanseidealet: Journalister tenker ofte at sannheten ligger et sted midt imellom, og hvis man henter litt herfra og litt derfra, vil man til slutt nærme seg noe som er riktig. Så glemmer man å synliggjøre hvor kildene står i fagmiljøet, sier han.

Sunt med debatt

- Forskning.no har gitt Bjørn Lomborgs synspunkter spalteplass, og inntatt en skeptisk holdning til det etablerte klimaforskermiljøet, sier Hornmoen.

(forskning.no har en kritisk holdning til begge sider i klimaforskningen, men har ikke tatt et spesielt standpunkt i klimadebatten. red.anm.)

- Men på den måten har man jo også framprovosert en debatt som kanskje ikke ville kommet i gang uten en slik holdning, og en debatt tror jeg ofte kan være sunt i seg selv. Og det er jo ikke slik at minoritetsmiljøer nødvendigvis tar feil. Det finnes nok av eksempler på at minoritetene har slått igjennom.

- Har media vanskelig for å omtale spørsmål der det ikke finnes noen sannhet?

- På områder som klimaspørsmålet, tror jeg det er viktig å synliggjøre usikkerheten og tilkortkommenheter i modellene man opererer med. Der tror jeg man kunne få en fruktbar dialog mellom forskere og journalister. Jeg er slett ikke sikker på om vitenskapelig usikkerhet er så dårlig stoff som mange journalister later til å tro.

Forenkling eller forvirring?

Det er delte meninger om hvorvidt journalister gjør forskning mer eller mindre sikker enn den er. Resultater kan motsi hverandre, og ved å tillegge for eksempel Lomborg samme vekt som majoriteten i klimaspørsmålet, gjør man forskningen mer usikker enn den egentlig er. På den annen side kan media også skape et mindre nyansert bilde enn det som er riktig, ved å hevde at man har påvist sikrere kunnskap enn man virkelig har.

- Det som er spesielt i klimadebatten, er jo at konsekvensene av utslipp av klimagasser ikke er umiddelbart synlige. Det handler om prediksjoner, og det kan være vanskelig for forskere å argumentere med overbevisning, fordi de ikke har noe håndfast å vise til.

- Det er helt klart en sentral utfordring for journalistikken å takle vitenskapelig usikkerhet. Journalister har ikke tenkt så mye i de banene, man har tenkt mer på resultater. Men det er jo sjelden forskere kommer opp med noe virkelig gjennombrudd. Det er mer realistisk å beskjeftige seg med usikkerhet, og det er ingen grunn til at det skal gjøre journalistikken mindre spennende, sier Hornmoen.

Samtidig påpeker han at det er viktig å være oppmerksom på at mange forskere har lært seg å bruke usikkerhet retorisk i kampen om forskningsmidler.

- Man kan for eksempel gå ut i media og si at «dette er vi ikke sikre på, men gi oss tilførsel av midler, så vil vi komme opp med sikrere kunnskap». Mange forskere har lært seg å tilpasse argumentasjonen etter hvilke fora man opptrer i, og slike mekanismer bør journalister være oppmerksomme på.

Powered by Labrador CMS