Eggsporesoppen Saprolegnia skaper trøbbel for både laks og oppdrettere. Nå viser ny forskning at langhårede utgaver av soppen er mest sykdomsfremkallende.
Norgesveterinærhøgskole
Geir B.Lindhjempresse- og mediesjef
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Hampefrø kolonisert av Saprolegnia. Dette er første trinn i HeMP-metoden som er utviklet for screening av medikamenteffekt mot Saprolegnia.
Eggsporesoppen Saprolegnia kan gi sykdom hos laksefisk i ferskvannsfasen. Soppen angriper fisk og rogn og har i perioder forårsaket store tap for oppdrettsnæringen både i Norge og andre lakseproduserende land.
Saprolegniainfeksjoner er synlige for det blotte øye som hvite flekker på fiskens overflate eller som ”bomull” på fiskerogn.
Svein Stueland har gjennom sitt doktorgradsarbeid ved Veterinærinstituttet vist at ulike stammer av eggsporesoppen Saprolegnia har ulik evne til å forårsake sykdom og dødelighet hos oppdrettslaks.
I tillegg har han utviklet en enkel og effektiv metode for å teste nye medikamenter som kan være aktuelle for behandling av denne sykdommen.
Trenger ny kunnskap
Bakgrunnen for prosjektet var behovet for kunnskap om utbredelsen av Saprolegnia og dens sykdomsfremkallende egenskaper for å kunne utvikle bedre behandlingsmetoder mot sykdommen.
Siste trinn i HeMP-metoden for å teste nye medikamenter. Her vokser eggsporesoppen godt - medikamentet virker ikke.
- Tidligere kontrollerte man sykdommen effektivt med malakittgrønt, men dette stoffet er nå forbudt og oppdrettsnæringen har behov for nye, effektive og sikre medikamenter mot sykdommen, sier Stueland.
I løpet av studien ble det samlet inn Saprolegnia fra rogn og oppdrettslaks fra Norge, Canada, Chile og Skottland. Det ble påvist store forskjeller mellom de ulike stammene av Saprolegnia, og dødeligheten varierte fra 0 – 89 prosent hos lakseyngel.
Langhåret var verst
Arbeidet viste at soppens utseende og vekstegenskaper kunne settes i sammenheng med evnen til å infisere laks og gi sykdom hos denne.
Saprolegnia som var ”langhåret” og som i tillegg hadde høy veksthastighet tidlig i vekstfasen, hadde størst sykdomsfremkallende evne. ”Langhåret” Saprolegnia har zoosporecyster som er utstyrt med en form for lange haker, og det er disse som gir det langhårete utseendet.
Svein Stueland
Samtidig ble det påvist en sammenheng mellom et ”genetisk fingeravtrykk” hos soppen og dens evne til å påføre laksen sykdom.
Molekylærbiologiske analyser, såkalt fingerprinting, gjorde det også mulig å skille de innsamlede Saprolegnia-stammene fra hverandre. Genetiske analyser viste større genetisk variasjon hos soppen innad i hvert enkelt land, enn landene imellom.
- Dette indikerer at Saprolegnia fra Norge, Canada, Chile og Skottland deler mye av det samme genetiske materialet, sier Stueland
Som ledd i doktorgradsarbeidet utviklet Stueland også en enkel og effektiv metode for å prøve ut ulike medikamenter i behandlingen av denne sykdommen i oppdrettsnæringen.
Fakta om prosjektet
Annonse
Prosjektet er et samarbeid mellom Veterinærinstituttet, Norges veterinærhøgskole, PHARMAQ AS, Marine Harvest AS og Norges Forskningsråd.
Cand med vet. Svein Stueland disputerer ved Norges veterinærhøgskole 16. juni 2009 for PhD-graden med sin avhandling ”Saprolegnia infections in salmonids. Characterization of Saprolegnia species and search for new treatment of Saprolegnia infections”.
