Jakter på optimal lusetelling

Tell lus på færre fisk i den enkelte merd, men tell i så mange merder som mulig. Dette er råd Veterinærinstituttet gir oppdrettsnæringen for å finne et mer nøyaktig gjennomsnitt på anlegg med stormerder.  

Publisert
Peter Andreas Heuch og Daniel Limenez (t.h.) i ferd med å telle lus ved anlegg. (Foto: Anne Kristin Jøranlid)
Peter Andreas Heuch og Daniel Limenez (t.h.) i ferd med å telle lus ved anlegg. (Foto: Anne Kristin Jøranlid)

Telling av lus på oppdrettsfisk er den eneste måten å dokumentere hvor mange lus per fisk som finnes i et anlegg, og derved kunne beregne den totale lusemengden i anlegget.

Dette er et tidkrevende og møysommelig arbeid som gjøres manuelt. Finner man at antallet lus i bestemte stadier (for eksempel voksne hunner) i gjennomsnitt overstiger det som er tillatt per laks, sier luseforskriften at tiltak må settes inn for å redusere smittepress mot villaks og øvrig oppdrettsfisk.

Etter å ha testet og regnet på ulike tellemetoder i stormerder, har forskerne ved Veterinærinstituttet funnet at det antagelig er nødvendig med ulike tellemetoder før og etter avlusning. I dag brukes samme telleprotokoll for rutinetelling av lus og for telling etter avlusning.

− Undersøkelsen viser at en oppnår et mer nøyaktig resultat for lokaliteten ved å telle lus på færre fisk, men at man teller lus på fisk i alle merdene, forteller prosjektleder Peter Andreas Heuch ved Veterinærinstituttet.

Ulik fordeling av lus

− Fordelingen av lus på fiskene i hver merd kan være veldig forskjellig, men like viktig; lusemengden fra merd til merd i et og samme anlegg kan også variere mye, viser prosjektet * ledet av Veterinærinstituttet. Forskjellene har ofte en sammenheng med gjennomsnittlig vekt på fisken. Jo høyere vekt, desto flere lus. Men bildet er ikke entydig. Skal man telle i flere merder er det derfor viktig å velge dem med tanke på fiskens vekt, og eventuelt hvor lenge fisken har stått i sjøen, forklarer han.

Full konsentrasjon. Post doc Daniel Jimenez teller lus. (Foto: Anne Kristin Jøranlid)
Full konsentrasjon. Post doc Daniel Jimenez teller lus. (Foto: Anne Kristin Jøranlid)

− Dette har betydning for hvordan optimal prøvetaking bør gjøres, forklarer Daniel Jimenez som er post-doc ved Veterinærinstituttet. − Målet er å finne en mer nøyaktig tellemetode som samtidig minimaliserer ressursbruken, sier han.

For å bygge opp en database av lusetall som kan analyseres, er det i prosjektet talt lus på 100 laks/regnbueørret i alle merder i hittil seks forskjellige oppdrettsanlegg. Ulike tellemetoder blir nå undersøkt og testet ved simuleringer med datamaskin.

− Å telle lus på 100 laks fra hver merd er imidlertid for arbeidskrevende og kostbart til å la seg gjennomføre i rutinemessig telling. Resultatene viser at vi får samme estimat av gjennomsnittlig luseantall i en merd ved å telle lus på 5 laks som på 100. Men samtidig er det slik at jo større antall fisk som blir undersøkt, desto mindre er sannsynligheten for å beregne feil gjennomsnittsverdi, forteller han.

Telling i stormerder og etter avlusning

Utfordringen ligger også i hvordan man teller lus på store merder, med en diameter på 50 meter og dybde på 40 meter. Hvor mange fisk skal man telle lus på for å få et representativt utvalg og kunne beregne den totale lusemengden ved anlegg med stormerder? Og hvor mange merder skal undersøkes?

− Vi vil nå utvikle telleprotokoller som egner seg til telling i forbindelse med kontroll etter avlusning, når det vil være svært få lus på fisken.

− Prosedyren for lusetelling er beskrevet i luseforskriften og er laget for rutinemessig telling. Det har vært grunn til å tro at prosedyren kan gi feil når det er lite lus på fisken, for eksempel etter en behandling mot lus. Derfor trenger vi antagelig et større utvalg av fisk å telle på, viser undersøkelsen vi har gjort, forteller Jimenez.

Riktige lusetall viktig for tiltak

− Utilstrekkelig beregningsgrunnlag kan gi et skjevt bilde av behandlingens effekt, og dermed gi inntrykk av at lusene enten er resistente mot medisinen som er brukt (den rutinebaserte tellemetoden resulterer i for høye lusetall ved telling etter avlusning av fisken) eller at lusetallene med rutinebasert telling viser for lave lakselusetall.

− Den ene konsekvensen kan bli at nye tiltak settes i gang uten at det er nødvendig, og at Mattilsynet får en uriktig beskjed om mistanke om resistens. Den andre konsekvensen kan bli at anlegg ansees som ferdigbehandlet, til tross for at anlegget har for mye lus i forhold til det luseforskriften tillater.

− Resultatene viser at det er best å telle lus i alle anleggets merder for å få et riktig gjennomsnitt for anlegget etter en avlusning. Ved badebehandling mot lus vil det også være nødvendig å se på fisken i alle merder, fordi merdene blir behandlet én og én, og forskjeller i for eksempel setting av presenning kan gi forskjellig effektivitet. Data om slik variasjon blir nå samlet inn og analysert, avslutter Jimenez.

Topilouse er finansiert av Norges forskningsråd og Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond (FHF) med bidrag fra næringspartnere.  

Referanse: 

Veterinærinstituttets rapport nr. 9 2011, om evaluering av lusetellingsprotokoll