– Det finnes unektelig en forbindelse mellom norske jøder og staten Israel, sier historiker Vibeke Kieding Banik.

Hun har undersøkt hvordan opprettelsen av staten Israel påvirket det jødiske miljøet i Norge i tiårene etter andre verdenskrig.

– Den jødiske staten åpnet for nye måter å være jødisk på, også her hjemme, sier hun.

Ny jødiskhet

For ifølge Kieding Banik var sionistisk virksomhet lite prioritert i Norge på begynnelsen av 1900-tallet, for så å bli viktigere fra 1930-tallet og i tiden som fulgte.

– En forklaring kan være at nazismen blomstret i Europa og at behovet for en fristat ble sterkere. Men jeg tror samtidig det var en reaksjon på at tradisjonelle jødiske skikker var i ferd med å bli mindre viktige her hjemme. Sionistisk virksomhet ble en ny måte å uttrykke sin jødiskhet på, sier hun.

I 1930 ble det forbudt å slakte dyr på en måte som tilfredsstilte jødiske regler, og dermed ble det både dyrt og tungvint å leve kosher. Under andre verdenskrig ble det nærmest umulig.

I tillegg var det mange som mistet livet under krigen, flertallet av dem menn. En konsekvens var at det ble vanskelig for jødiske kvinner å finne jødiske menn å gifte seg med, og gradvis ble det mer akseptert å gifte seg med andre, og parallelt med at sekulariseringsprosessene i storsamfunnet også påvirket det jødiske miljøet, ble det vanskeligere å holde daglige gudstjenester.

Så, i 1948, ble Israel – jødenes egen stat – virkelighet.

Mer akseptert

– For de norske jødene var Israels betydning en helt annen enn det den i en sionistisk sammenheng var ment å være. Jøder i Norge ble veldig fort veldig Israel-fokuserte, likevel var det få som emigrerte.

– Israel førte heller til at de følte en større tilhørighet til Norge, og at de følte seg mer aksepterte som jødiske borgere i Norge, sier Kieding Banik.

Nå som Israel eksisterte følte de seg ikke lenger som sekundære borgere i Norge.

– Nå hadde de jo et valg med tanke på hvor de ville bo, sier hun.

I tillegg til å gi en følelse av verdighet fylte Israel et slags jødisk tomrom.

– Det ble en annen måte å være jødisk på som ikke var så avhengig av det religiøse og det tradisjonsbundne. Også veldig perifere norske jøder ble mobilisert, de som var helt utenfor det organiserte jødiske miljøet og kanskje bodde langt fra Oslo og Trondheim, hvor de jødiske sentrene var.

– Israel ga dem en mulighet til å være stolte over å være jødiske, sier Kieding Banik.

Krigen som vekker

Seksdagerskrigen i 1967 mellom Israel, Egypt, Jordan og Syria hadde en stor innvirkning på forholdet jøder verden over hadde til Israel.

– Internasjonalt er seksdagerskrigen en vekker for jødiske miljøer, og det skjedde helt klart her i Norge også. Miljøet ble mye mer utadvendt, samtidig som det skjedde en endring i den norske opinionen når det gjelder palestinernes sak, sier hun.

En gjennomgang av norske aviser i perioden viser at flere begynner å engasjere seg i form av leserinnlegg.

– De blir mer synlige i offentligheten, og det er noe ganske nytt, sier Kieding Banik.

For menigheten hadde holdt seg lavt i terrenget, og selv om det også før seksdagerskrigen var meningsytringer i mediene, fikk de nå et kraftig oppsving.

– Krigen mobiliserte flere innad i miljøet som forsvarte Israels rett til å gjøre det de gjorde. Her er det viktig å poengtere at det ikke nødvendigvis var det politiske de forsvarte, men de forsvarte Israels rett til å eksistere som en jødisk stat, sier hun.

For i tiden rundt seksdagerskrigen var mange redde for at staten skulle opphøre.

– Den frykten kan man forstå i et fristatsperspektiv. Antisemittismen forsvant ikke da andre verdenskrig tok slutt, den dukket opp med jevne mellomrom, sier hun.

Flere lojaliteter

Kieding Banik mener det er mulig å trekke paralleller til dagens Norge, og til flere grupper enn bare den jødiske delen av befolkningen.

Mens bombene falt over Gaza og motstanden mot Israels politikk kom sterkt til uttrykk her hjemme, uttalte flere norske jøder at de var redde for å gå i synagogen: Det føltes ubehagelig å være jødisk her til lands.

– Vi diskuterer i dag om det er mulig å ha dobbel lojalitet, eller om det å ha lojalitet til noe annet enn det norske gjør deg til en dårlig nordmann. Mine funn viser at det i forhold til jødene var godt mulig å ha flere lojaliteter, og at det faktisk fikk dem til å føle seg som bedre nordmenn, sier Kieding Banik.

– Men jødenes situasjon etter krigen var spesiell, hvor stor overføringsverdi mener du deres erfaringer har?

– Det kan man jo diskutere. Poenget mitt er at det å ha en lojalitet til noe annet enn det som oppfattes som det norske kan være positivt også for tilhørigheten til Norge. Det mener jeg er et godt utgangspunkt, sier Kieding Banik.

Hun mener en av de viktigste forskjellene mellom jødenes posisjon i etterkrigstida og situasjonen til mange av de nyere minoritetene i dag er at det norske storsamfunnet var svært positive til opprettelsen av staten Israel, og støttet statens eksistens.

– Det som hadde vært spennende var å forestille seg at det norske storsamfunnet ikke var så utrolig pro-israelske i denne perioden. Hvordan hadde det da vært å være jøde i Norge etter krigen? Jeg tror mye hadde vært annerledes, kanskje også i de norske jødenes forhold til Israel, sier Kieding Banik.

Ungdomsopprør

Samtidig ser hun en utvikling i forholdet til Israel og den jødiske religionen fra en generasjon til den neste.

– Israel ga grobunn til et slags ungdomsopprør, og var en vekker for barna til de som var unge voksne rett etter krigen – de som i dag er sekstiåtterne. En god del av dem reiste til Israel, noe jeg mener kan tolkes som en motreaksjon mot foreldrene.

– Den yngre generasjonen mente foreldrene fulgte skikker uten å vite hva de betydde, og at de hadde et for lunkent forhold til religionen sin. Ungdomsgenerasjonen reiste til Israel for å lære om jødisk historie og bo i kibbutz. Da de kom hjem, bidro de til å revitalisere religionen, sier Kieding Banik.

Bakgrunn:

Vibeke Kieding Banik disputerte 15. mai for ph.d.-graden med avhandlingen “Solidaritet og tilhørighet. Norske jøders forhold til Israel 1945-1975” ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo.