Forskningen skal finne løsninger på både samtidens og fremtidens store utfordringer. Men med nye forskningsfelt, -verktøy og -metoder følger også nye etiske utfordringer.

Vi har spurt noen av dem som jobber tettest på de forskningsetiske problemstillingene til daglig om hva de mener vi bør være ekstra oppmerksomme på fremover.

1. Kunstig intelligens

– Utviklingen går mot at robotene får stadig større autonomi, det vil si at de har evne til å ta avgjørelser om egne handlinger, forteller Helene Ingierd.

Spørsmålet er om vi bør forske på kunstig intelligens? Og i så fall, på hvilken måte?

Ingierd er sekretariatsleder for Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT). Hun trekker særlig frem utfordringer knyttet til «muliggjørende teknologier», på engelsk emerging technologies, som blant annet handler om kunstig intelligens og robotikk. Dette er noe som kommer for fullt og som vil ha gjennomgripende konsekvenser for livene våre, sier hun.

Med selvkjørende biler kan passasjerene få frigjort tid til for eksempel å lese, sove eller skrive epost. Men hva skjer hvis bilen befinner seg i en situasjon der den må velge mellom enten å kjøre på en person eller en møtende bil?

Krigsroboter kan utføre farlige oppdrag og dermed spare menneskeliv. Men kan de samtidig senke terskelen for å gå til krig, ved å gjøre de politiske kostnadene ved krig mindre?

Og hva med konsekvenser knyttet til fremtidens arbeidsmarked? Blir det nok jobber til alle? Og er det slik at det særlig er noen grupper som presses ut av arbeidsmarkedet, og at ulikhetene øker? Hvordan skal forskerne forholde seg til slike spørsmål?

Ingierd mener det ikke er tvil om at teknologien vil kunne være til stor glede og nytte for mennesker og samfunn. Samtidig ser vi risikoen for misbruk og uakseptable konsekvenser og en grunnleggende usikkerhet rundt utviklingen.

– Det er viktig at forskningsetiske vurderinger knyttet til blant annet risiko og usikkerhet tas med i hele teknologiprosessen, forklarer Ingierd. – Åpenhet er en forutsetning for å sikre bred debatt om ønsket utvikling.

2. Interessekonflikter

– Vi ser en økning i koblinger og samarbeid mellom forskning, næringsliv og forvaltning. Samtidig er det økt fokus på forskningens nytteverdi for samfunnet. Dette aktualiserer problemstillinger knyttet til forskningens uavhengighet og åpenhet. I siste instans handler dette om forskningens kvalitet og troverdighet. Dette er utfordringer vi antakelig bare vil se mer av i tiden fremover, mener Ingierd.

NENT har den siste tiden behandlet flere saker knyttet til oppdragsforskning og interessekonflikter. Nylige eksempler er NENTs svar på henvendelser fra Natur og ungdom og Raunes fiskefarm.

– For å håndtere denne typen interessekonflikt er det viktig med klare roller og ansvarsfordeling mellom oppdragsgiver og oppdragstaker. Alle parter må anerkjenne at de vitenskapelige vurderingene er forskernes ansvar alene, ikke noe oppdragsgiver kan diktere. Der det er mulige interessekonflikter må alle parter være mest mulig åpne om dette, påpeker Ingierd.

3. Internett og ekstremisme

Forskning på ekstremisme og terrorisme, som ofte skjer via internett, er blant de etisk mest utfordrende forskningsfeltene innen humaniora og samfunnsvitenskap i året som kommer, mener Vidar Enebakk. Han er sekretariatsleder i Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH).

– Internettforskning er utfordrende i seg selv, ikke minst når det gjelder innhenting av fritt og informert samtykke. Er det greit å forske på folk via internett uten at de vet om det? Er det sånn at all informasjon på nettet er offentlig? Eller har personer som ytrer seg via nettet fremdeles krav på beskyttelse av personvern og sensitiv informasjon?

Forskning på ekstremisme og terrorisme reiser dessuten spørsmål om balansen mellom forskningens samfunnsnytte og rettighetene til dem som er gjenstand for forskning, ifølge Enebakk.

– Har ekstremister rett på det samme vernet som andre som ytrer seg i sosiale medier? Skal forskere også beskytte dem som vil ødelegge samfunnet? Og når inntrer forskernes varslingsplikt, for eksempel ved kjennskap til planlegging av vold og andre ulovlige handlinger? spør han.

4. «Sloppy science»

Torkild Vinther forteller at vi har kommet langt i å utvikle ordninger for å håndtere forskningsfusk, eller vitenskapelig uredelighet som det kalles på fagspråket. For bare noen tiår siden mente især mange forskere at dette var noe forskersamfunnet selv kunne og ville ta seg av.

Hva vi skal gjøre med det man kan kalle «sloppy science», eller diskutabel forskning, blir den største utfordringen i de kommende år, sier sekretariatslederen for Nasjonalt utvalg for gransking av uredelighet i forskning, Granskingsutvalget.

– I de senere år har undersøkelser vist at dette er et omfattende problem, og at det utvilsomt skader forskningen mer enn de relativt få, store uredelighetssakene, sier Vinther.

For eksempel konkluderte en artikkelserie i The Lancet fra 2014 med at 85 prosent av all finansiering av biomedisinsk forskning er bortkastet. Enten fordi forskningen er upresis, dårlig utført, dårlig analysert, utilstrekkelig rapportert, avsporet av ulike typer skjevhet (bias) eller begrenset av byråkratiske krav.

– Dette er ikke bare en utfordring for forskerne, men også i høyeste grad for dem som finansierer forskningen og kan påvirke befolkningens holdning til å bruke penger på forskning, påpeker Vinther.

– Når vi snakker om penger, kan det virke som om den økte konkurransen om midler mellom et stadig stigende antall forskere, nærmest legger opp til å ta snarveier. Spørsmålet om «råtne insitamenter» nevnes ofte i denne sammenhengen. Det er en stor utfordring å finne insitamenter som ikke legger opp til å fremme «sloppy science», sier Vinther.

Han forteller at det er en økende internasjonal oppmerksomhet rundt disse spørsmålene og røper at dette blir et sentralt tema på den neste verdenskonferansen om forskningsintegritet, som skal avholdes i Nederland neste år.

5. Genforskning og persontilpasset medisin

– Forsvarlig forskning og personvern knyttet til register- og biobankforskning for personlig medisin er trolig den største utfordringen innenfor medisinsk forskning.

Dette forteller Jacob Hølen, sekretariatsleder i Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag. – Dette er et felt som vil dominere den medisinske forskningen i årene fremover, sier han.

Persontilpasset medisin innebærer at man forsøker å finne behandling eller forebyggende tiltak som er tilpasset den enkelte pasientens genetiske egenskaper. For å komme dit, trengs biobanker og store helseregistre, som gjør det mulig å analysere genene til store befolkningsgrupper.

Hittil har genetisk forskning stort sett blitt gjort på dem som allerede er syke. – Fremover må vi også fokusere på friske for å finne ut mer om hva som er norske normalvarianter og hvilke gener som eventuelt beskytter mot sykdom. Men slik genetisk forskning er etisk utfordrende, forklarer han.

Forskerne og legene kan finne ut ting om slekta til den de studerer og kanskje også behandler. Dessuten kan de finne ut at en person er disponert for andre sykdommer enn dem de i utgangspunktet lette etter.

Så når bør deltakerne få genetisk veiledning? Hva skal forskerne melde tilbake til deltakere og deres familier? Hvem har rettigheter til informasjon om dine gener?

– Viktige spørsmål fremover blir hvordan denne informasjonen skal håndteres, altså hvordan vi skal regulere genetisk forskning fremover, påpeker Hølen.