På 1970-tallet døde mange i USA av kvelning. Flere av disse dødsfallene viste seg å skje på restauranter. Oftest antok man at dødsårsaken var hjerteinfarkt, mens den egentlige grunnen var kvelning.

Man kan bli kvalt under et måltid hvis en matbit setter seg fast i lungene og slik hindrer en person i å puste. Antall personer som døde av denne årsaken, var større enn antallet som ble drept av våpen.

Kirurgen Henry Heimlich ble rystet av det høye antallet og bestemte seg for å finne en løsning på problemet.

Forskningen

Heimlich mente at et slag i ryggen på noen som holdt på å bli kvalt, kunne føre til at man presset objektet dypere ned i brystet og dermed forverret situasjonen.

Han begynte å spekulere på en annen løsning: Hvis det var nok luft i lungene, ville man da kunne presse luften opp slik at matbiten som satt fast kom ut igjen gjennom munnen?

Doktoren fikk tak i en hund fra laboratoriet, la hunden ned på operasjonsbordet og dyttet en kjøttbit, som han hadde knyttet en tråd rundt, ned i halsen på hunden.

Deretter stilt han seg bak dyret, tok hånden over navlen og presset ut luften. Ingenting skjedde, han prøvde igjen. På tredje forsøket kom kjøttbiten i full fart ut av munnen på hunden.

Suksessen

Heimlich produserte en vitenskapelig artikkel med beskrivelse av metoden, som er kalt Heimlich-manøveren. Artikkelen ble trykket i et medisinsk tidsskrift. Det førte til at nyheten ble plukket opp av flere medier.

Kort tid etter kunne man i avisene lese flere historier om «den vanlige mannen i gata», som hadde lest om metoden, endte opp med å redde en medborger fra å bli kvalt. Avisene lagde store overskrifter av folk som var blitt hjulpet, blant annet den tidligere -amerikanske presidenten Ronald Reagan.

Fra 1986 til 2005 ble metoden til Heimlich anbefalt mot kvelning både i retningslinjene til det amerikanske Røde Kors og den amerikanske Hjerteorganisasjonen.

Suksessen tar overhånd

Heimlich ble ivrig etter å finne andre formål for metoden etter å ha oppnådd så mye oppmerksomhet. Han argumenterte blant annet for at ved å utføre manøveren en gang i uka, ville man kunne forbedre tilstanden til personer med astma. Dette reagerte Astmaforeningen på og fikk raskt satt en stopper for rådet.

Et annet forslag fra Henry Heimlich var at metoden også kunne redde folk som nesten hadde druknet. Ved hjelp av fire trykk mot brystet mente han at vannet ville bli presset ut av lungene. Heimlich hevdet å ha bevis for at metoden virket, gjennom et noe kritisert forsøk kalt «Lima-saken».

Likevel valgte flere store selskap å lære opp livreddere til å gjennomføre Heimlich sin metode før vanlig hjerte- lungeredning. Dette fikk alvorlige konsekvenser, ettersom man ofte ikke svelger vann ved drukning.

Dermed kunne instruksen om at man skulle utføre Heimlich sin metode først, føre til at man kastet bort tid og risikerte oppkast som fylte lungene og førte til kvelning.

Radikale veier

På 1980-tallet kom Heimlich med enda en ny og om noe mer kontroversiell idé. Han ville nå bruke malaria som en mulig kur på Lymes sykdom, en sykdom som forårsakes av Borrelia-bakterier.

Idéen fikk han fra legen Julius Wagner-Jauregg fra Østerriket, som i 1918 kurerte nervesyfilis med malariaterapi. Wagner-Jauregg mottok i 1927 nobelprisen for sin bruk av malariaterapi. Bruken av malaria ble senere gradvis erstattet av antibiotika, og ble fjernet helt som behandlings-metode på 1970-tallet.

Til tross for at malariaterapi var en gammel og avskrevet metode, dro Heimlich til universitetet i Mexico hvor han gjorde forsøk som påførte malariasmitte til frivillige personer med diagnosen Lymes sykdom.

Da det amerikanske senter for sykdomskontroll og forebygging fikk høre om forsøkene, erklærte de forsøkene for uansvarlige. Dette stoppet ikke Heimlich, han fortsatte med sine forsøk, men nå på kreft- og aidspasienter både i Sør-Afrika og i Kina.

Kritikken og tvilen

Det var stadig flere som kritiserte Heimlich for hans kontroversielle forsøk med malariaterapi. Hans sønn Peter var kanskje den største kritikeren som mente at farens ideer og forsøk var direkte farlige. Flere støttet opp om dette, ettersom malaria i seg selv er livsfarlig.

Etter hvert som tiden gikk, begynte også folk å tvile på om Heimlich-manøveren, som hadde reddet tusenvis av liv, fortsatt var den mest effektive metoden mot kvelning. Da det amerikanske Røde Kors skulle gjennomgå retningslinjene i 2005, kom de fram til at et slag mellom skulderbladene kunne være like effektivt.

Det riktige å gjøre var nå å slå vedkommende fem ganger i ryggen for så å utføre metoden til Heimlich. Fra nå av endret metoden navnet til «abdominal thrust» – uten henvisning til Heimlich.

Kom disse endringene som en effekt av hans uetiske og radikale valg mot slutten av karrieren? Vil han bli husket som han som fant opp metoden som reddet tusenvis av liv, eller han som påførte pasienter livsfarlige sykdommer for kanskje å kurere andre livsfarlige sykdommer?

Ifølge ham selv har ikke de som kritiserer karrieren hans, klart å skade det han selv mener han vil bli husket som: Nemlig «han som reddet tusenvis av liv».