- Norsk fiskeribistand er atskillig bedre enn sitt rykte, sier professor Bjørn Hersoug ved Norges fiskerihøyskole, Universitetet i Tromsø, og fremhever bistanden til Sri Lanka, Kina, Sør-Afrika, Namibia, Mosambik og Vietnam som vellykket.

Hersoug er en av forfatterne bak boken “Fisheries Development: The Institutional Challenge”. Her viser forfatterne at norske bistandsmyndigheter har lært av erfaringene, og at norsk fiskeribistand er bedre enn sitt rykte. Boken er et resultat av Norges forskningsråds program “Ulandsrelatert fiske” som ble avsluttet i 2002.

Ulike erfaringer

Det første bilaterale fiskeribistandsprosjektet i verden ble startet av Norge i Kerala i India i 1952. Det pågikk i 20 år, men har vært omstridt både i Norge og i India.

Siden den gang har NORAD støttet en rekke fiskeriprosjekter i blant annet Ghana, Kenya, Nicaragua, Tanzania, Mosambik, Angola, Namibia, Sør Afrika og Kina.

- Den første tiden ble et prosjekt definert som vellykket hvis man fikk fisket mer. Alt ble satset på mer effektive båter og moderne teknologi, sier Hersoug.

Erfaringene med fisket i Lake Turkana i Kenya, der Norge blant annet bidro med et stort fryseri, ble dyrekjøpte.

- Giverlandet skjønte nok for lite av de lokale omgivelsene og prosjektet måtte reorganiseres i flere etapper, forteller Hersoug.

- Også Tanzania-prosjektet gikk tungt og måtte stanses i 1991. 85 prosent av fisket var innlandsfiske som foregikk med kano. Norge kom inn med trål-teknologi og fryseri, men det var ikke grunnlag for et industrielt fiske der og følgelig heller ikke grunnlag for en storstilt utdanning innen denne type fiske.

Endret strategi

Etterhvert ble man mer og mer klar over at verdens fiskeressurser ikke var uutømmelige. Fra 1977 ble ordningen med 200 mils fiskerigrense etablert i Norge og mange andre land. Og på 1980-tallet fulgte en dreining i bistanden.

Bistandsmyndighetene la stadig mer vekt på kontroll og fiskeriforvaltning som de sentrale elementene i prosjektene.

- I Namibia var dette sentralt i satsingen helt fra starten rundt 1990. Norge støttet oppbygging og styrking av forvaltningen, lovgivningen og kystvakten. Men Namibia har bare to havner og situasjonen er dermed helt annerledes enn i for eksempel Sri Lanka som har minst 600 strender der det er mulig å dra opp fiskebåtene, sier Hersoug.

- Boken “Namibia’s Fisheries” som er skrevet av Rashid Sumaila (Eburon 2004), og som også lanseres nå, er et resultat av det samme forskningsprogrammet. Den analyserer Namibias erfaringer med optimal forvaltning av fiskeriressursene meget grundig.

Norges bistand på fiskerifeltet har også vært meget betydelig gjennom fiskefartøyet Fridtjof Nansen som med norsk flagg ble stilt til disposisjon for Food and Agriculture Organisation (FAO) allerede i 1974.

Båten foretok ressursundersøkelser for mange utviklingsland og kartla grunnlaget for fiskeriutviklingen. Dermed fikk landene et godt beslutningsgrunnlag for sin ressursforvaltning, og i flere tilfelle unngikk de storstilte investeringer i fiske på bestander som viste seg å være svært begrensede.

Endret strategi

- Bistanden til Sri Lanka, Namibia, Sør Afrika og Vietnam de siste tiårene har vært atskillig mer vellykket.

Fra NORAD igjen gikk inn i Vietnam på 1990-tallet har vekten vært lagt på utdanning, forskning og forvaltning. I dag samarbeider for eksempel NTNU, Universitetet i Bergen og Universitetet i Tromsø med University of Fisheries i Nha Trang i Vietnam, et universitet som har mer enn 10 000 studenter, sier Hersoug.

*Ett av kapitlene i Fisheries Development har tittelen To be a Norwegian means you are an expert. Har norske bistandsarbeidere vært så arrogante som tittelen antyder?*

- Det er stor forskjell på afrikansk innlandsfiske, industrifiske i Namibia og torskefiske i Lofoten. NORAD har lært av erfaring og endret sin profil i fiskeribistand betydelig fra å satse på storstilt teknologi-overføring til forskning, utdanning og forvaltning.

- Det har imidlertid vært et problem at NORAD har en rask gjennomtrekk av folk. Mange av dem som startet prosjektene er for lengst over i noe annet. Det er en utfordring å få formidlet erfaring innen en så komplisert organisasjon som NORAD. Nå er for øvrig trenden at det er slutt på langtidseksperter og at norsk bistand foregår mer som institusjonssamarbeid, hvor norske eksperter bare er ute for kortere perioder ad gangen.

Har mer å bidra med

I dag er bare om lag to prosent av norsk bistand fiskeribistand. Burde norsk fiskeribistand vært mer omfattende?

- Jeg mener at vi kunne vært mer på banen. Det er rom for en større norsk innsats. Utviklingslandene står nå for 77 prosent av totalfangsten og 50 prosent av fiskeri-eksporten i verden.

- En viktig problemstilling i dag er hvordan man skal sikre at eksporten av fisk ikke fører til at mat-tilgangen for lokalbefolkningen samtidig blir svekket. Vi har flere norske miljøer med betydelig erfaring innenfor både fiske, fiskeforedling, oppdrett og akvakultur. Akvakultur er en økende industri i mange av utviklingslandene. Kanskje skulle vi bli litt mer beskjedne utad og litt mindre beskjedne hjemme, avslutter Hersoug