Katte-parasitt hos isbjørn

Katter er strengt forbudt på Svalbard. Derfor må det være andre smittekilder til katte-parasitten, som forårsaker alvorlig sykdom hos mennesker og dyr. 

Publisert
Silje-Kristin Jensen har i masteroppgaven i biologi studert mulige smitteveier av parasitten Toxoplasma gondii hos isbjørn. (Foto: Magnus Andersen/Norsk Polarinstitutt)
Silje-Kristin Jensen har i masteroppgaven i biologi studert mulige smitteveier av parasitten Toxoplasma gondii hos isbjørn. (Foto: Magnus Andersen/Norsk Polarinstitutt)

Biolog Silje-Kristin Jensen har i sin nylig avsluttede mastergrad studert ”katte-parasitten” Toxoplasma gondii hos isbjørn og sett på mulige smitteveier via sel og hval.

Parasitten foråsaker sykdommen toxoplasmsose som regnes som farlig for gravide kvinner som ikke har hatt sykdommen tidligere, eller personer med svekket immunforsvar.

Toxoplasma gondii er kjent verden over og har også vært en del av grunnen til økt dødelighet blant havotere i USA.

Parasitten er avhengig av kattedyr for å kunne reprodusere seg, fordi katter skiller ut smittefarlige sporer gjennom avføringen.

Sel og hval som smittekilder

Siden det foreligger strenge forbud mot å ha katter på Svalbard, regnes det som oppsiktsvekkende å finne spor av parasitten i økosystemet på øyriket.

Tidligere studier har vist at isbjørn har vært i kontakt med parasitten. Trekkfugl har tidligere vært antatt som mulig smittevei.

Silje-Kristin Jensen har studert mulige smitteveier av parasitten til isbjørn gjennom byttedyrene sel og hval.

– Overlevelse av smittefarlige toxoplasma-sporer i sjøvann er tidligere påvist, noe som antyder at sporene kan overleve i det marine økosystem på Svalbard, sier Jensen.

Silje-Kristin Jensen og veileder Jon Aars fra Norsk Polarinstitutt med ei isbjørnbinne under feltarbeid på Svalbard. (Foto: Magnus Andersen/Norsk Polarinstitutt)
Silje-Kristin Jensen og veileder Jon Aars fra Norsk Polarinstitutt med ei isbjørnbinne under feltarbeid på Svalbard. (Foto: Magnus Andersen/Norsk Polarinstitutt)

Sporer via havstrømmene

Ringsel og storkobbe er de byttedyrene Jensen har funnet å være i kontakt med parasitten. Hvordan sel kommer i kontakt med parasitten er ennå uvisst, men forskning viser en økning i utbredelse hos isbjørn og ringsel fra tidligere studier.

- Siden sel ikke drikker vann, er kontakt gjennom diett den best forklarende måten for smitte. Når sporene kommer i kontakt med vann kan skjell filtrere sporene og muligens infisere dyr som spiser dem.

- Dette har forskere i USA konkludert med grunnet den høye dødeligheten av havoter.

- Muligens blir sporene fraktet opp til Svalbard via havstrømmer fra sørlige strøk.

- Økningen vi ser kan muligens relateres til økning i havtemperaturen på Svalbard de siste årene som blant annet fører til at nye arter dukker opp og nye patogener (sykdommer) overlever så langt nord, forklarer Jensen.

Silje-Kristin Jensen og Jon Aars merker isbjørn. (Foto: Magnus Andersen/Norsk Polarinstitutt)
Silje-Kristin Jensen og Jon Aars merker isbjørn. (Foto: Magnus Andersen/Norsk Polarinstitutt)

Masteroppgaven er et samarbeidsprosjekt mellom Norsk Polarinstitutt, Universitetet i Tromsø og Norges veterinærhøgskole.

Jensen er nå ansatt som vitenskapelig assistent ved Norsk Polarinstitutt.