Hageeiernes allierte

Mange hageeiere har gjenopptatt den årlige kampen mot invaderende snegler. En liten trøst kan kanskje være at man ikke må kjempe krigen alene. I naturen finnes det nemlig allerede flere allierte sneglemordere.

Publisert

Brunskogsnegl

Brunskogsneglen (tidligere iberiaskogsnegl) ble første gang funnet i Norge i 1988.

Brunskogsneglen har normalt en ettårig livssyklus. Eggene legges og klekkes om høsten. De små sneglene stikker seg bort om vinteren og blir aktive igjen når temperaturen stiger over +5 C.

Brunskogsneglen gjør mest skade i hager og andre steder i nærheten av bebyggelse. De siste årene er det også rapportert om skader på dyrket mark.

Hvordan bekjempe brunskogsegl:

Gjør hagen lys, luftig og åpen: brunskogsneglen liker seg der det er mørkt og fuktig.

Bli kvitt gjemmesteder: Brunskogsneglen liker  seg godt under en plankebit eller under en stein.

Velg riktige plantearter: Brunskogsneglen er veldig glad i for eksempel sommergeorginer og tagetes, men liker ikke roser og rododendron.

Det finnes også flere midler til bekjempelse av snegler.

Slipp løs en løpebille oppi samme petriskål som en liten åkersnegl, og det tar ikke lang tid før rovdyret går til angrep. (Video: Morten Günther og Erling Fløistad)

Snegler har mange naturlige fiender, både blant små og store dyr. Disse klarer ikke alltid å redusere sneglebestanden alene, men utgjør likevel et viktig supplement i den årlige sneglekrigen. De unge sneglene er særlig utsatt for angrep og i mange tilfeller er disse en viktig næringskilde for andre dyregrupper.

Spesielt de store løpebilleartene er viktige predatorer på snegl. Laboratorieforsøk ved Universitetet i Bergen viser at tre av de vanlige løpebilleartene (Carabus nemoralis, Pterostichus melanarius og Pterostichus niger) spiser både egg og unge brunskogsnegl.

Videre har man fanget biller ute i naturen og analysert mageinnholdet for å se hva de faktisk spiser. Analysene blir gjort ved bruk av genetiske metoder. Billene spiser en rekke forskjellige sneglearter uten å ha noen klare preferanser.

Så langt kan en antyde at løpebillene bidrar til å holde store sneglebestander nede når sneglene er små. Etterhvert som sneglene blir større mister billene dessverre appetitten på sneglene.  

Parkløperen (Carabus nemoralis) spiser snegler på opptil 2-3 cm. Parkløperen er en vanlig løpebille i norske hager, parker og jordbruksområder. Den er særlig aktiv om våren når det finnes mange små brunskogsnegler tilgjengelig.

Våren 2011 ble det gjort forsøk med utsetting av parkløpere i en jordbæråker. I forsøksruter på 1x1 meter med tre løpebiller og 15 små snegler ble antall snegler halvert på en uke. Forekomsten av løpebiller begrenses ofte av jordbearbeiding og sprøytemidler, og man bør derfor vurdere å begrense bruken av dette i april-mai når arter som parkløper er særlig aktive.

275 løpebiller i Norge

Løpebiller har kraftige munndeler. (Foto: Erling Fløistad)
Løpebiller har kraftige munndeler. (Foto: Erling Fløistad)

Løpebillene (Caribadae) er en av de mest artsrike billefamiliene i verden. Totalt er det beskrevet om lag 40.000 arter og om lag 2.700 av disse er påtruffet i Europa. I Norge er det påvist om lag 275 arter av løpebiller.

De fleste løpebillene er nattaktive og har derfor gjerne mørke farger. Noen er imidlertid mer fargerike og flere kan ha en metallisk glans. De fleste løpebillene lever på bakken, men noen lever også i trær. Løpebiller kan påtreffes fra havnivå og helt opp i høyfjellet.

De fleste artene er rovdyr, men det finnes også både planteetere og åtseletere blant løpebillene. Ulike arter spiser mange forskjellige typer smådyr. Løpebiller er viktige predatorer på spretthaler, insekter, edderkoppdyr, snegler og meitemark.

Enkelte arter fordøyer maten utenfor kroppen. Det vil si at de gulper opp «magesaft» som de sprøyter over sitt bytte. Byttet fortæres først etter en tid når det har begynt å gå i oppløsning. Noen løpebiller brukes også i biologisk bekjempelse av bladlus.

Fordi flere løpebiller viser seg å være effektive sneglebekjempere bør hager og jordbruksområder legges til rette for større tettheter av løpebiller. Billene har behov for rikelig med skjul der de kan gjemmes seg når de ikke er aktive. For eksempel bør man la striper av høy vegetasjon stå igjen i kanten av hager og dyrket mark, samt i urørte områder, langs bekker og lignende.

Andre naturlige sneglefiender:

Protozoer
Bittesmå encellede dyr. Noen arter eller former av protozoer lever som interne parasitter under kappen på snegler.

Mikrosporidier
Bittesmå encellede dyr. Mikrosporidier er kjent som parasitter på snegler, og noen arter er vanlige i nettkjølsnegl. Arten Microsporidium novacastrensis antas å være viktig i naturlig regulering av nettkjølsneglpopulasjoner og kan føre til en kollaps i bestanden.

Bakterier
Bakterierinfeksjoner kan føre til alvorlig sykdom hos snegl. Vi mangler mye kunnskap på dette området, men det er likevel klart at sykdommer forårsaket av bakterier er en viktig dødelighetsfaktor hos mange snegler under gitte forhold. Ved oppdrett av snegler kan bakterieinfeksjoner være et stort problem.

Nematoder
Flere arter av nematoder (rundormer) kan parasittere snegler. Noen bruker også snegler som mellomvert for parasittering av andre dyr. Den eneste nematodearten som brukes i biologisk bekjempelse av snegler er Phasmarhabditis hermaphrodita. Det er denne arten som finnes i det kommersielle preparatet Nemaslug.

Midd
Det finnes middarter som kan leve på snegler - enten som blodsugende parasitter eller som predatorer hvor de spiser direkte på huden som fører til at sneglen dør. Det er særlig under snegleoppdrett at en har observert midd som parasitter på snegler. Hva som skjer i naturen vet vi mindre om, men det er et par arter som er kan tenkes brukt i biologisk sneglebekjempelse.

Sankthansorm
Biller i familien Lampyridae er mest utbredt i tropene, men det finnes en art også i Norge. Sankthansormen (Lampyris noctiluca) er utbredt på Østlandet og Sørlandet. Billene er kjent for å være selvlysende. Larvene benytter seg av et giftig spytt når de angriper en snegl.  

Fluer
Fluer i familien Sciomyzidae kalles også sneglefluer eller “slug killers”. Disse fluenes larver er rovdyr og lever av snegler og muslinger. Nesten alle artene i denne familien lever av snegler i vann og på land, både snegler med og uten skall. Det er imidlertid usikkert om disse fluene er i stand til å påvirke sneglebestandenes størrelse i noen grad.

Skolopendere
Skolopendere er kjent som aggressive predatorer på blant annet snegler. Skolopendere er, som snegler, avhengige av fuktige forhold, og finnes mest i det øvre jordlaget i forbindelse med råtnende trær og bladavfall, men også i barken på trær, i nedre jordlag og i huler.

Andre snegler
Mange har observert at brunskogsnegl spiser døde eller syke artsfrender, men de angriper aldri levende snegl. Det er imidlertid påvist at andre arter, for eksempel glanssnegl og bokjølsnegl, kan spise både snegler og snegleegg. Bjørn Arild Hatteland (Bioforsk Ullensvang) skal kjøre forsøk på dette tema i 2012.

Amfibier
Både padder og frosker kan ta en del snegl og hos noen arter utgjør snegler en betydelig del av kostholdet.

Pattedyr
De viktigste sneglejegerne blant pattedyrene er pinnsvin og grevling. Begge tar en hel del nakensnegl og det er derfor viktig å legge forholdene til rette så de ikke forsvinner fra nærmiljøet. Også jordrotter kan til en viss grad spise snegler. I mange land er snegler også populær mat for mennesker, men helst de med skall, for eksempel vinbergsnegl.

Fugler
Flere trostearter er kjent for å spise snegler med skall. De knuser skallet ved hjelp av små steiner. Stær kan også spise snegl. Snegler uten skall er mindre populære, sannsynligvis fordi de har så mye slim. Det er observert at fugler kan “børste” snegler flere ganger mot bakken, antageligvis for å tørke av slim. Moskusender er kjent for å ta en del nakensnegl, også unge brunskogsnegl. Andre andearter, som f.eks. den vanlige stokkanda, kan også spise noe snegler. Det samme kan høner, men disse er ikke spesielt selektive og tar eller ødelegger mye annet i hagen også.