Nidarosdomen ble bygd i 70 typer stein

Den kjente Trondheimskirken er ikke bare Olav den Helliges gravsted, den er også et utstillingsvindu av norske bergarter.

Published
Nidarosdomen sto trolig ferdig rundt 1300. (Foto: NGU)
Nidarosdomen sto trolig ferdig rundt 1300. (Foto: NGU)

Stein på stein

Naturstein er det eldste byggematerialet vi kjenner til.

Naturstein er bergarter som deles opp til plater, blokker og emner til bruk som gulv, vegger, tak, muresteiner – og gravmonumenter.

I forskning.nos nye serie ser vi på bruk av stein i kjente norske bygninger og har invitert inn fagfolk fra Norges geologiske undersøkelse til å skrive om byggesteinene.

Artiklene i serien er:

Nidarosdomen i Trondheim er Norges mest iøynefallende steinbygning. Den ble bygget på en tidligere steinkirke i romansk stil – Kristkirken – reist av Olav Kyrre på slutten av 1000-tallet.

Rundt 1150 ble arbeidene med å utvide Kristkirken satt i gang. Da erkebiskop Eystein Erlendsson kom tilbake fra noen år i eksil i England i 1183 startet han med byggearbeidene til det som skulle bli den gotiske katedralen, slik vi kjenner den.

Den sto trolig ferdig rundt 1300, men ble i de påfølgende hundreårene utsatt for branner og forfall. Gjenoppbygging og restaurering startet i 1869 og har siden pågått ved Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider.

Katedralen slik vi ser den i dag er ikke en nøyaktig kopi av slik den var, men slik arkitektene har forestilt seg at den kunne ha vært.

Adam og Eva på kirkens vestfront kommer fra Bodø. Steinen altså. Laget av peridotitt fra Solvåg under restaureringsperioden. (Foto: NGU)
Adam og Eva på kirkens vestfront kommer fra Bodø. Steinen altså. Laget av peridotitt fra Solvåg under restaureringsperioden. (Foto: NGU)

70 steintyper fra hele Norge

Det er brukt rundt 70 forskjellige steintyper i bygningen, ifølge Per Storemyr, som har doktorgrad på Nidarosdomens bygningsstein.

De aller fleste er brukt under restaureringsperioden, og stammer fra steinbrudd spredt over det ganske land.

Storemyrs opptelling konkluderte med at det er brukt blant annet 23 typer kleberstein og 14 varianter av marmor og kalkstein. Således er Nidarosdomen ikke bare et nasjonalt ikon, men også et utstillingsvindu av norske natursteinstyper.

I middelalderen, derimot, var kun et fåtall steinbrudd benyttet. Den bergarten som dominerte i de eldste (romanske) byggetrinnene var en myk grønnskifer fra Øye cirka to mil sydvest for Trondheim.

Grønnskifer og kleberstein

De gamle steinbruddene fra middelalderen er fremdeles synlige under en bratt skrent, og vi kan se huggemerker, uferdige steinblokker og arbeidsplasser. Denne grønnskiferen er omdannet lava, som en gang for mellom 400 og 500 millioner år siden strømmet ut på havbunnen.

Men lenge etter, mens lavaen var begravd flere kilometer under overflaten, ble den presset sammen og skviset skikkelig under dannelsen av den kaledonske fjellkjeden. Slik ble den forvandlet til en myk og huggevillig bergart.

Kvaderstein med sterk grønn farge stikker seg ut på fasaden. Dette er grønnskifer fra Øye, sammen med trondheimskleber. (Foto: NGU)
Kvaderstein med sterk grønn farge stikker seg ut på fasaden. Dette er grønnskifer fra Øye, sammen med trondheimskleber. (Foto: NGU)

 

I de samme geologiske formasjoner som grønnskiferen finnes i, er det også kleberstein. Således finnes det gamle klebersteinsbrudd både ved Øye og videre sørover mot Klungen og Huseby.

Den samme sonen kommer fram igjen inne i Trondheim ved Bakkaunet, der det også er rester av svære steinbrudd.

Klebersteinsblokker hugget i berget, klar til å løsnes og fraktes ned til Nidarosdomen. Slik så det ut i steinbruddet på Bakkaunet. (Foto: NGU)
Klebersteinsblokker hugget i berget, klar til å løsnes og fraktes ned til Nidarosdomen. Slik så det ut i steinbruddet på Bakkaunet. (Foto: NGU)

Denne klebersteinen har vi navngitt ”trondheimskleber”; den skiller seg ut fra mange andre ved å være ganske tett i kornet og har en distinkt, blågrå farge.

Den er særdeles holdbar og meget godt egnet til hugging av ornament og skulptur.

Kleberstein er den mykeste bergarten vi har i Norge, og følgelig lett å ripe. Vi ser dette til gangs i kirken. Signaturen til en steinhugger fra middelalderen til venstre, gammel grafitti til høyre. Alt i trondheimskleber. (Foto: NGU)
Kleberstein er den mykeste bergarten vi har i Norge, og følgelig lett å ripe. Vi ser dette til gangs i kirken. Signaturen til en steinhugger fra middelalderen til venstre, gammel grafitti til høyre. Alt i trondheimskleber. (Foto: NGU)

Kortreiste råvarer

Men kirken hadde også flere marmorbrudd. Ett finner vi ved Frøseth nær Steinkjer. Denne typen marmor er hvit med litt ”skyer” av grafitt, og er særdeles egnet til plater.

En annen forekomst ble utnyttet så langt unna som på øya Allmenningen i Roan. Dette er også en hvit marmor, men i motsetning til den ved Steinkjer er den usedvanlig sterk og egnet til lange, slanke søyler.

To hvite marmortyper til ulikt formål. Platemarmor fra Steinkjer nederst, søylemarmor fra Allmenningøya i Roan øverst. (Foto: NGU)
To hvite marmortyper til ulikt formål. Platemarmor fra Steinkjer nederst, søylemarmor fra Allmenningøya i Roan øverst. (Foto: NGU)

Når vi studerer Nidarosadomens steiner ser vi altså ikke bare hvordan lokale råstoffer av god kvalitet ble benyttet, men også hvordan forekomster med forskjellige egenskaper ble til fulle utnyttet til spesialiserte arkitektoniske formål.

Katedralbyggerne kjente sine bergarter!