Utsikt mot Redalsgrend og Vevring ved Førdefjorden. I forgrunnen Liavatnet. Midt på bildet Engebøfjellet der det er planlagt gruvedrift med deponi for gruveavfall i fjorden. (Foto: Helge Sunde, Samfoto)
Utsikt mot Redalsgrend og Vevring ved Førdefjorden. I forgrunnen Liavatnet. Midt på bildet Engebøfjellet der det er planlagt gruvedrift med deponi for gruveavfall i fjorden. (Foto: Helge Sunde, Samfoto)

– Sjødeponi kan være den beste løsningen

I debatten om gruvedeponi i Førdefjorden mener bergverksforskere at sjødeponi vil være den beste løsningen. Andre forskere er skeptiske til langtidsvirkningene.

Publisert

Bakgrunn

All forurensning er ulovlig ifølge forurensningsloven. Det kan gis dispensasjon dersom forurensningen regnes som forsvarlig, og dersom fordelene regnes som større enn ulempene. Miljødirektoratet har brukt begge disse momentene når de har gjort sin helhetsvurdering av gruvedrift og fjorddeponi.

Deponiet i Førdefjorden vil dekke et tre kvadratkilometer stort område på bunnen av fjorden. Beregninger viser at det om 50 år vil ligge et 150 meter tykt lag med gruveslam på bunnen.

Havforskningsinstituttet, som var en av flere høringsinstanser for utredningen, frarådet gruvedrift i området. De mener det ikke forenelig med bærekraftig forvaltning av fjorden. Den er et viktig gyteområde for kysttorsk, og deponiet vil forstyrre gytingen. Deponiet vil føre til tap av bunnlevende organismer og dypvannsfisk i området. Havforskningsinstituttet peker også på at partikler fra deponiet vil spre seg utover i fjorden og havet.

Kan være problematisk

Nifes (Nasjonalt Institutt for ernærings- og sjømatforskning) er blant forskningsmiljøene som har utarbeidet rapporter. Nifes vurderinger tilsier at utlekking av tungmetallet kadmium fra avfallsmassene kan føre til problemer for sjømattryggheten, og derfor må overvåkes nærmere. Det samme gjelder nivået av såkalt nanopartikulær titanoksid i skjell og krabbe.

Også kjemikalier fra gruvedriften kan være problematiske. Nifes opplyser at polyakrylamid, som skal brukes i deponeringsprosessen, generelt anses som lite giftig, men det kan inneholde rester av akrylamid.

«Selv om opphoping av akrylamid i næringskjeden i dette tilfellet er lite sannsynlig, så vil et sjødeponi representere en kontinuerlig kilde over en lang tidsperiode til akrylamid via vann og annen fisk/andre bunndyr som er eksponert for stoffet. Det foreligger derfor en potensiell risiko for at fisken tar opp og lagrer stoffet i fileten», skriver Nærings- og fiskeridepartementet i et brev til Klima- og miljødepartementet og Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

Les rapporten Bergverk og mattrygghet

Klima- og miljødepartementet har gitt Nordic Mining tillatelse til gruvedrift i Engebøfjellet og gruvedeponi i Førdefjorden. Det har skapt mye debatt.

Det finnes ulike typer deponier for å kvitte seg med restavfall fra gruvedrift. Et åpent landdeponi er én måte. Denne løsningen ble blant annet benyttet ved gruveanlegget på Storwartz som var en del av gamle Røros Kobberverk.

– Fra et miljøperspektiv er Røros et eksempel på hvordan det ikke skal gjøres, sier Rolf Arne Kleiv, professor i mineralteknikk ved NTNU.

– Deponiet på Storwartz og slagghaugene inne i selve Røros representerer forurensning fra mer enn 300 år med gruvedrift. Forurensningen er til og med vernet. Resultatet er sur og tungmetallholdig avrenning til Glomma, og kobberionene er ødeleggende for egg og fiskeyngel, sier han.

Deponi inne i gruva

Tilbakefylling av restavfallet til gruva framstår gjerne som et attraktivt alternativ til sjødeponi, altså at gruveslam føres tilbake dit det ble hentet ut fra. Men gruveslammet kan ikke tilbakeføres i et dagbrudd samtidig som man arbeider i bunnen av bruddet.

For å kunne gjøre det må man drive underjordsgruvedrift. Underjordsgruvedrift med gjenfylling er mye dyrere enn dagbruddsdrift. Det kan dreie seg om en forskjell på 40 kroner per tonn kontra 400 kroner per tonn.

Dessuten vil det uansett være overskuddsmasser som må deponeres et annet sted enn i gruva. Når malmen knuses og males ned i foredlingsprosessen, øker volumet med 40–60 prosent fordi de små sandkornene ligger som kuler med luft og vann i mellomrommene. Derfor øker massen som tas ut.

Sjødeponi

En annen mulighet er sjødeponi i fjord eller i åpent farvann.

– Det er vært snakk om et generelt forbud mot sjødeponi, men det er helt feil å forby dette på generelt grunnlag. Deponiform må vurderes fra gang til gang og fra sted til sted. Sjødeponi er absolutt en deponiform som bør og må tillates når det vurderes som den beste deponiformen, sier Kleiv og fortsetter:

– Enkelte ganger vil sjødeponi være den beste løsningen. Og det kan være en god løsning også. Andre ganger er landdeponi den beste løsningen. For gruvedrift i Engebøfjellet har Miljødirektoratet kommet fram til at sjødeponi er det beste i dette tilfellet.

Hver gruve er unik. Hvilke mineraler og metaller som hentes ut er forskjellig og bergartene er ulike. Det samme gjelder produksjonsprosessen, hvilke kjemikalier som blir brukt og hvilken topografi bruddet ligger i.

– I områder med bratte fjellsider og lite landarealer å lagre på, kan sjødeponi vurderes som den beste måten, sier Sunniva Haugen, professor i gruvedrift ved Institutt for geologi og bergteknikk ved NTNU.

– Massene blir liggende stabilt i ro på bunnen av fjorden, og ikke på steder der det er fare for at massene kan skli ut. Det er et vesentlig argument. Det er også et poeng at de få, flate landområdene som vi har langs fjordene, kan behøves til andre formål, sier Haugen.

Slampartiklene synker til bunns

Debatten om fjorddeponiet dreier seg blant annet om slampartiklene fra overskuddsmassen og hva partiklene gjør med livet i fjorden.

– Kjemisk sett er det fordeler med at overskuddsmassene blir liggende i saltvann hvor det er lite oksygen og stabil pH-verdi. Hvis du skal deponere masser som inneholder sulfider, er det en stor fordel med sjødeponi, sier Rolf Arne Kleiv.

I saltvann klumper partiklene seg sammen til større enheter som raskt faller til bunns. I et landdeponi vil det være større fare for forurensning og spredning av partikler. I ferskvann bruker partiklene mye lenger tid på å synke til bunns og legge seg til ro fordi de ikke klumper seg sammen på samme måte som i saltvann.

Hvis man skal hindre at slampartikler går ut i ferskvannssystemet, trengs store arealer til sedimentasjonsanlegg og kunstige sjøer, forklarer forskerne.

– En annen ting er at partiklene som det er snakk om, ikke er kjemiske, menneskeskapte partikler. Det er berg som er knust og malt ned til fine partikler. Slik sett er det et naturmateriale, sier Sunniva Haugen.

Forskerne understreker at deponi i en fjord er bedre enn deponi i åpent hav. I en fjord vil partiklene raskere samle seg og falle til bunns enn i åpent hav hvor de lettere vil spres utover av havstrømmer.

Men trenger vi egentlig gruva i Engebøfjellet?

Mineralet som skal utvinnes, er rutil. Rutil er sammensatt av titan og oksygen. Titan brukes blant annet i flyindustrien, i romfartsindustrien, til å lage tannimplantater og til å lage kunstige hoftekuler, knær og andre kroppsdeler som må erstattes ved slitasje eller ulykker.

Rutil brukes også til å fremstille titandioksid som er et hvitt fargepigment.

Fargepigmentet brukes blant annet i maling, lakk, plastprodukter, papir, blekk, mat, piller, tannkrem, skokrem, kosmetikk og tatoveringer.

– Vi har et forsyningsansvar

Engebøfjellet har en av verdens største forekomster av rutil. Det anslåes at 380 millioner tonn malm eller 15 millioner tonn ren rutil finnes i fjellet.

– Etterspørsel etter rutil er stor. I mange av bruksområdene vil man slite for å finne gode erstatninger for titan, sier Rolf Arne Kleiv. 

– Vi har høy levestandard her til lands, og vi forbruker mye ressurser. Da har vi også et forsyningsansvar i forhold til både råvarer og produksjon. Folk har ofte ikke et bevisst forhold til sammenhengen mellom stor etterspørsel etter forbruksgjenstander og behovet for mineralindustri, understreker han.

Nyttig tilleggsprodukt

I tillegg til rutil er det planlagt utvinning av granat. Dette mineralet er svært hardt og brukes primært til sandblåsing og skjæring av metaller.

– Det er positivt at det utvinnes et ekstra materiale som granat. Når man åpner en gruve, har man et ansvar for å utnytte mest mulig av ressursene i forekomsten. Jeg har tro på denne gruven.

– Det er en snill forekomst fordi det er lite tungmetaller i den. Denne malmen er svært ulik Røros-malmen for å si det sånn, sier Sunniva Haugen.

Nanopartikler kan forårsake stress

Julia Farkas ved Institutt for biologi ved NTNU forsker på hvordan nanopartikler kan skade marine organismer.

– Dersom det som deponeres, inkludert de fine partiklene, synker til bunnen raskt, vil effekten være mest merkbar for bunnlevende dyr og tilhørende organismer, for eksempel koraller, svamper og sannsynligvis enkelte flyndrearter.

– Hvis partiklene sprer seg videre i fjorden, kan flere arter påvirkes. Dette kan inkludere fisk som er følsomme for økt partikkelkonsentrasjon eller fisk som gyter i området, som kysttorsken, sier Farkas.

Veldig små partikler kan irritere gjellene på fisken og føre til stress. Partiklene kan også forveksles med matrester av organismer som henter føden ved å filtrere vannet, som krill, skjell og svamp.

– Spesielt kan forekomsten av nanopartikler fra titan potensielt føre til stress for flere arter. Dette er påvist gjennom laboratoriestudier gjort med konstruerte nanopartikler av titandioksid, sier Farkas.

Usikre langtidseffekter

Selv om konsentrasjoner av de enkelte kjemikaliene ligger under akutte dødelige doser, kan blandingen av ulike kjemikalier øke graden av giftighet, mener Farkas.

– Også nanopartiklene i fargestoffet titandioksid kan påvirke effekten av de andre kjemikalene. Videre kan langsiktig stresspåvirkning føre til dårlige form hos ulike organismer og gjøre dem mer sårbare for sykdom.

– Og slike langtidseffekter kan ikke påvises gjennom studier på akutt forgiftning, sier Farkas.

Lokal forurensing

Professor Øyvind Mikkelsen ved Institutt for kjemi ved NTNU mener at den største bekymringen er usikkerhet knyttet til det finpartikulære stoffet.

– I sjøvann vil normalt slikt slam det her er snakk om, klumpes sammen og felles til bunnen relativt raskt og bli liggende stabilt på bunnen, sier han.

– Det er imidlertid flere faktorer som kan påvirke dette, blant annet pH, saltinnhold i fjorden og konsentrasjon av naturlig organisk materiale, sier Mikkelsen og utdyper:

– Hvis det finnes undervannsstrømmer av ferskvann eller ferskvannsoppkom i fjorden, vil dette kunne fremme forhold for at finpartikulært materiale holdes i vannsøylen og ikke synker til bunns. Da kan partiklene bringes ut i et større område rundt dumpingsarealet.

– Men totalt sett vil nok problemet med partikulært materiale primært være å anse som en lokal forurensing, med store konsekvenser for fisk og liv i nærområdet i fjorden, sier Mikkelsen.

Tungmetaller

Når det gjelder tungmetaller som eventuelt finnes i mineralet, vil disse normalt være relativt stabile i sjøvann. 

– Men på lengre sikt, når det bygges opp sedimentlag over dumpet materiale, kan oksygenforhold og kjemiske prosesser endres. Tungmetaller kan hope seg opp i de underliggende lagene, og hvis disse forstyrres og åpnes, kan det lekke tungmetaller ut i fjorden, sier Mikkelsen.

Dette vil ikke skje uten videre, men ved undersjøiske ras eller annen aktivitet, vil det representere en potensiell forurensing i et lengre tidsperspektiv.

Referanser:

Det er utarbeidet mange rapporter om Førdefjorden, både på oppdrag fra Miljødirektoratet og Nordic Mining.

Les rapportene som er samlet hos Naustdal kommune

Les rapportene som er samlet hos Nordic Mining