Ekkofraser kan bli oppfattet som meningsløse gjentakelser. Men gjentakelsene kan tvert imot ha ulike funksjoner, som å uttrykke ønsker, protestere, bekrefte, etablere et tema eller være en metode for å opprettholde samtalen, sier seniorrådgiver Gro Aasen i Statped, som nylig disputerte ved Universitetet i Oslo.

Aasen forsker på språkutvikling og kommunikasjon blant blinde barn med autisme. Å studere språkutviklingen til disse barna, har gitt økt generell forståelse av språkfenomenet ekkolali, som betyr å gjenta ord og fraser. Slik kan en samtale med ekkofraser foregå:

Barnet: Må du på do?

Voksen: Nei, må du på do?

Barnet: Nei.

Voksen: Si ifra hvis du må på do.

Barnet: Si ifra hvis du må på do.

Like etter sier barnet:

Må du på do? Jeg må på do!

Ikke meningsløs samtale

Det er ikke nødvendigvis meningsløse lydimitasjoner når små barn gjentar ord, fraser eller setninger om og om igjen. Gjentakelsene kan tvert imot ha en funksjon og være en naturlig del av språkutviklingen. 

Ekkolali gjør seg gjeldende hos mange små barn. Fenomenet er imidlertid mer utbredt og varer lenger hos barn med autisme, blindhet eller utviklingshemming. For disse barna er det en utfordring å forstå verden, både fordi de ikke kan se og fordi de har problemer med sosiale og kommunikative ferdigheter.

Botemidlet mot ekkofraser er å tenke at de har en mening, at gjentakelsene ikke er noe feil. Barna med ulike vansker må i tillegg ha personer tett på seg som kjenner dem godt og som kan tolke og forstå meningen med en gjentakelse, sier Aasen og utdyper:

– Ekkolali er egentlig positivt. Det er et skritt på veien til å snakke. Men for å vurdere hva barnet egentlig prøver å uttrykke, trengs det voksne som kjenner barnet og dets erfaringer og interesser godt. I tillegg bør de voksne ha spesialisert kompetanse på sansetap og autisme. Samtidig må vi tilby barna hjelpemidler slik at de har flest mulig holdepunkter for å forstå verden.

Hjelp til selvstendighet

Aasen har forsket på hvilken effekt enkelte hjelpemidler har for barn som både er blinde og har autismevansker. Systematisk bruk av alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK) viser seg å være svært verdifullt. ASK er alt som hjelper en person til å kommunisere effektivt, når tradisjonelle måter å kommunisere på ikke strekker til. Eksempler er bruk av håndtegn, fotografi, grafiske symboler eller gjenstander, så vel som handlinger, væremåter og kroppslige uttrykk. ASK kan også brukes som et alternativ til tale. 

– Når vi bruker alternativ og supplerende kommunikasjon, blir mange barn mer aktive. Det kan gi økt oversikt, økt mulighet til å påvirke situasjoner og barna kan i større grad ta sine egne valg. De blir agenter i sine egne liv, forklarer Aasen.

Symboler og planer man kan ta på, på fagspråk gjerne kalt taktile, er ett eksempel på alternativ og supplerende kommunikasjon. Barna beskriver en enkelt aktivitet eller dagen som helhet gjennom tredimensjonale symboler. Symbolene festes etter hverandre på en plan, og barna bruker hendene for å ta til seg informasjon. 

– Alle mennesker har behov for en viss oversikt. For barn med vansker er det ekstra krevende å få den nødvendige oversikten. For å oppnå dette må man hos blinde mennesker ofte benytte seg av alternativ, supplerende kommunikasjon. Symboler som barna kan ta på, bidrar til å kompensere for sansetapet hos barn uten syn, sier Aasen.

Hvor nyttig taktile planer er, kommer tydelig fram når en sammenligner effekten av muntlige beskjeder og beskjeder gitt med symboler.

– Når barna får noe å ta på, klarer de i større grad å starte en handling. De kjenner på symbolet og forbereder seg på å delta i en aktivitet. Det taktile symbolet blir en eksplisitt oppfordring til å gjøre noe, sier Aasen.

Hun påpeker at taktile planer kan redusere uro og hjelpeavhengighet hos barn med ulike vansker, i tillegg til å gjøre dem mer tilgjengelige for læring.

Hjelper i samtalen

Alternativ og supplerende kommunikasjon skal hjelpe personer å kommunisere effektivt, når talespråket ikke strekker til. Taktile planer viser seg å være en god støtte i kommunikasjonen med barn som er blinde og har autismevansker. Mange av barna har talespråk, men har stort utbytte av taktile planer og symboler som supplement.

– Det å ha noe konkret å ta på, er ofte et godt hjelpemiddel for en samtale. Det er også lettere for oss å lese barna når vi har noe konkret å kommunisere med, forklarer Aasen.

Blindhet innebærer en risiko for skeivutvikling innenfor blant annet språk og kommunikasjon. Barn med slike vansker trenger derfor høy grad av oppmerksomhet fra de nære personene rundt seg.

Med alternativ og supplerende kommunikasjon prøver vi å gjøre samspillsituasjonene mer robuste. Når vi bruker kommunikasjonsformer hvor vi har oppmerksomheten mot det samme, kan vi lettere skape samtaler og rydde opp i misforståelser, sier Aasen.

Referanse:

Gro Aasen: Språk og aktivitet hos barn og ungdom som er blinde. Doktoravhandling, Institutt for spesialpedagogikk, Det utdanningsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Oslo. Sammendrag.