Import av såfrø skjedde trolig allerede på 1700-tallet. Prestekrage er trolig et eksempel på dette. (Foto: Sigrun Skjelstad)
Prestekrage, engsoleie og ryllik. Kjente og kjære arter for mange og som vi regner som naturlige.
Men de er mest trolig fremmede arter i den forstand at de en gang kom hit med menneskets hjelp.
Faktisk har over halvparten av planteartene i norsk natur utenlandsk opprinnelse.
Århundrer med introduksjon av nye arter
I arbeidet med fremmede arter har Artsdatabanken valgt å operere med år 1800 som grense bakover i tid. Arter som kom til Norge og startet reproduksjon tidligere enn dette er ikke med i oversikten og er heller ikke risikovurdert.
Norge har imidlertid vært en del av et internasjonalt nettverk med forflytninger av folk og gods siden lenge før vikingtiden.
Det er på det rene at svært mange arter er introdusert til Norge med menneskets hjelp opp gjennom historien, enten tilsiktet eller for eksempel som blindpassasjerer i varer eller ballastjord.
Resultatet av århundrer med introduksjon av nye plantearter er at en vesentlig del av planteutvalget vi i dag ser overalt i og nær kulturlandskapet i Norge – og omtaler som kulturmarksarter – kan være fremmede i betydningen at de kom hit som en følge av menneskelig aktivitet.
Tidligere undersøkelser har vist at over halvparten av hele Norges karplanteflora er fremmede arter.
De fleste er harmløse – men noen er et problem
Det er trolig få som vil oppfatte de tallrike tørre gressbakkene med vårpengeurt (Noccaea caerulescens) som et problem i norsk natur, men den er en fremmed art.
Den kom til Norge med frø til den botaniske hagen i Oslo tidlig på 1800 tallet. I dag er vårpengeurt etablert og naturalisert og vokser nord til Sør-Troms.
Arten gjør tilsynelatende ingen skade for stedegne arter, slik prestekrage, engsoleie og et stort antall andre naturaliserte fremmede arter heller ikke gjør.
