Breene blir påvirket av klimaendringene på særlig to måter, ifølge Jon Ove Hagen, professor ved Institutt for geofag ved Universitetet i Oslo.

Han er ekspert på fagfeltet glasiologi, som er læren om isbreer.

– Den ene måten er hvordan breene smelter, hvor mye og hvor fort. Siden år 2000 har breene på hele kloden unntatt Antarktis smeltet mer om sommeren enn de vokser igjen om vinteren. Breene blir stadig mindre, en tendens som bare har økt med årene, sier Hagen.

• Les også: Klimaet truer moskus i Arktis

Det er riktignok store regionale variasjoner i hvor fort breene smelter.

I Arktis har noen områder hatt raskere temperaturstigning enn andre. På Svalbard smelter breene i Vest-Spitsbergen raskere enn Austfonna i nordøst.

Med sine nesten 8000 kvadratkilometer er Austfonna den største isbreen ikke bare på Svalbard, men i hele Europa.

– Også Austfonna minker, men i noe langsommere takt enn breene i vest. Klimamodellene viser fortsatt stigning i sommertemperaturen. Det betyr at vi kan forvente stadig økt smelting av breene. Det blir derfor viktig å følge denne utviklingen med både målinger og modeller, sier Hagen.

• Les også: Frykter for Arktis-samarbeid under Trump

Grønlandsisen kalver fort

Den andre måten som klimaendringene påvirker breene på, er hvordan de beveger seg.

– Vi ser nå at Grønlandsisen kalver mye fortere enn før, altså at den mister mye mer masse i havet. Dette gjør at havet stiger, med de globale virkningene det vil ha. I dag stiger havnivået i snitt cirka tre millimeter i året, men dette kan komme til å øke framover, sier han.

Nøyaktig hvorfor det er raskere kalving enn før, har ikke breforskerne egentlig hatt gode forklaringer på. Men forklaringene er sammensatte og blir stadig bedre, ifølge Hagen.

Det handler mest om et varmere klima med mer nedbør.

• Les også: Antarktisk krill overlever flukt fra fisketrålen

Kan forutse breens bevegelser

Norske og japanske forskere og studenter har kommet sammen i det treårige partnerskapet, CryoJaNo, som særlig jobber med isbreer og permafrost.

De har fått støttemidler fra Nordområdeprogrammet, som er del av den norske regjeringens nordområdesatsing. 

Jon Ove Hagens samarbeid med Japan går tilbake til 2005. Han var gjesteprofessor på Hokkaido-universitetet, som nå er japansk hovedpartner i CryoJaNo.

Hokkaido-miljøet er langt framme på forskning på kryosfæren og er dermed faglig svært interessant som samarbeidspartner, ifølge Hagen.

Ikke minst er miljøet berømt for å ha utviklet en datamodell som kan forutse isbreers bevegelser med stor nøyaktighet.

Modellen, kalt Sicopolis, ble utviklet av den tyskfødte Hokkaido-professoren Ralf Greve i 1995 for å forstå Grønlandsisen i nåtid, fortid og framtid. 

Sicopolis er en gratis, open-source programvare, som er i kontinuerlig utvikling.

– Det er mange måter å modellere på, men akkurat denne ser ut til å fungere spesielt godt. Vi samarbeider nå om uttesting av den, og utvikling videre, særlig på Austfonna på Svalbard. Dette arbeidet er veldig viktig for oss og en hovedgrunn til at vi dyrker dette norsk-japanske samarbeidet, forklarer Hagen.

Hittil har de benyttet Sicopolis, først og fremst i forskning.

– I CryoJaNo skal vi bruke det i utdanning også, i kurs om modellering. Det tror jeg kommer til å fungere veldig bra, sier Sicopolis’ far, Ralf Greve.

Alt handler om klimaeffekter

Men det norsk-japanske bresamarbeidet handler om mer enn Greve, påpeker Hagen.

Hokkaido-universitetet har nemlig lange tradisjoner for detaljerte feltundersøkelser av massebalanse og bredynamikk på Grønland og Svalbard.

– Vi på Universitetet i Oslo har lignende metoder og tilnærming, så vi diskuterer og lærer av hverandre. For å få fram gode resultater, trengs internasjonalt samarbeid med partnere som jobber med lignende problemstillinger. På et overordnet plan, handler alt vi gjør om effekter av klimaendringer, understreker Hagen.

All denne forskningen har politiske implikasjoner, framholder han. Blant annet spiller forskerne  resultatene sine direkte inn til FNs klimapanel.

Japanske og norske studenter på master- og PhD-nivå vil møtes til felles workshop og studiepoenggivende kurs.

– Samarbeidet fører også til økt nettverk og samarbeid mellom forskere, sier Hagen.

Blant annet er det midler til at de ansatte kan reise på utveksling til hverandre.

Han avsluttet nylig et lignende samarbeid med universiteter i USA og Canada.

• Les også: Klimakrisen skjer raskere enn forskere spådde

Varig nettverk

Både Greve og Hagen ivrer for at det norsk-japanske samarbeidet skal fortsette etter prosjektet er over i 2019.

– Vi har fått på plass gode og sikre rutiner for utveksling av studenter og ansatte. Vi har bygd opp et varig nettverk og fått et mye tettere samarbeid med de tre japanske partneruniversitetene. Alt dette bidrar til å gjøre både forskningen og undervisningen vår bedre, sier Hagen.

– Våre studenter, særlig på PhD-nivå, jobber med å bruke og videreutvikle Greves modell. 

– Sånn er det alltid når vi etablerer internasjonalt samarbeid: Vi håper at det blir solid og langvarig og fører til gode faglige funn.

Langt mot nord

– Hvorfor arktisk samarbeid akkurat med Japan?

– Også Japan ligger ganske langt mot nord. Og de ligger langt framme på forskning, kanskje særlig når det gjelder snø og snøskred.

– Japan har lange tradisjoner for polarforskning. Landet har også en permanent forskningsstasjon i Antarktis. De har vært på Svalbard siden 1980-tallet, og har egen stasjon i Ny-Ålesund, forteller han.