Ikke alle flytter til byen fordi det er trendy og attraktivt. Byens innbyggere har mange forskjellige hverdagsliv, behov og ønsker, ifølge Heidi Bergsli.

Hun har sammenlignet byutviklingen i Fjordbyen i Oslo med prosjektet Euromediterranée i Marseille. Den franske lovgivningen regulerer byutviklingen mer enn i Norge. Det gjelder også boligmarkedet. Prosjektene i Marseille har dessuten mer offentlig styring, og resultatet blir et større sosialt og kulturelt mangfold enn i Fjordbyen, som er preget av at markedet har fått mye friere tøyler. 

– Fjordbyen legger ikke til rette for det sosiale mangfoldet. Om de kommunale målene og visjonene for Fjordbyen ble fulgt opp, ville utviklingen også treffe en større del av lokalbefolkningen, sier Bergsli.

Hun er tilknyttet Sosialforsk og Institutt for sosialfag ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

- Stenger folk ute

Et viktig mål for Fjordbyen er å åpne opp mellom fjorden og byen til glede for hele Oslos befolkning.

Bergsli mener byutviklingspolitikken i for stor grad er innrettet mot å skape attraktivitet for de med penger, turister og ledende næringer.

Hun er i ferd med å avslutte doktorgradsavhandlingen sin, der hun har intervjuet eksperter, byråkrater, politikere og folk i kultursektoren i begge byene. I tillegg har hun studert plan- og strategidokumenter, og observert utviklingen og bruken av byutviklingsområdene, samt deltatt på politiske møter og folkemøter.

– Byutviklingen som brer om seg langs sjøsiden, tar lite hensyn til sosialt og kulturelt mangfold, mener hun.

Selv om Bjørvika virker åpen og tilgjengelig for folk flest, så mener forskeren at symbolske barrierer i design og arkitektur er effektive i å skape skiller mellom hvem som inviteres inn eller ei.

Akkurat som Tjuvholmen, planlegges Bjørvika med eksklusivt design, og bydelen kan fort bli et område med dyre butikker, som også virker ekskluderende. Bergsli mener at offentlige myndigheter har et ansvar for å tilrettelegge for flere varierte tilbud i Fjordbyen.

– Som for eksempel et kulturhus for og med barn og ungdom. Vi burde få flere gratis småskalatilbud, i tillegg til restauranter og kafeer som treffer ulike aldre og lommebøker, sier hun.

Høye boligpriser

Bergsli stiller også spørsmål til boligpolitikken i Fjordbyen. Hun viser til at boligprisene i Fjordbyen er så høye at det blir en forholdsvis ensidig befolkning.

Bystyret vedtok at fem til ti prosent av boligene i Fjordbyen skulle være rimelige utleieboliger.

– Men tomtene er for dyre. Her har ikke bystyret satt makt bak kravet, sier hun.

– For Oslo generelt burde vi ta tilbake den sosiale boligpolitikken. Det bør ikke være slik at kjøpekraften alene bestemmer hvem som har rett til å bo i byen, mener hun.

Bydeler mister attraksjoner

Hun har også studert hvordan kultur og byutvikling kobles i dagens bypolitikk. Den innebærer å flytte store kulturinstitusjoner, slik som Munch-museet og Deichmanske bibliotek, fra andre bydeler i Oslo til signalbygg i Fjordbyen.

På den måten satser kommunen pengene i Bjørvika, mens andre bydeler mister kulturattraksjoner, uten at det er bestemt hva som skal skje med de forlatte bygningene.

Utviklingen er en del av en turiststrategi. De store kulturattraksjonene samles på ett fat, som Operaen, Munch-museet, Astrup Fearnley, nye Deichmanske og Nasjonalmuseet. Lett tilgjengelig, perfekt servert til turistene som ikke har tid og anledning til å vandre i Oslos bydeler.

– Noe går tapt når kulturtilbud flyttes fra et lokalmiljø ned til Fjordbyen, hvor kulturopplevelsene vil ligge på rekke og rad. Når du besøker Munch-museet på Tøyen, er det på et sted som har mye forskjellig å by på, sier Bergsli.

Hun er redd for at det rufsete og rotete i byen forsvinner. Mangfoldet. Overraskelsene.

– Dette mener jeg er viktige aspekter ved byen. Med dagens byutvikling strømlinjeformes byen gjennom et design som ikke vitner om kreativitet, men heller om å følge trender for hva attraktivitet skal være og for hvem.

- Ikke plass til industriarbeidere og håndverkere

Som en konsekvens av Oslos ønske om å tiltrekke seg de høyt utdannede og den såkalte kreative klasse, frykter Bergsli at det vil bli mangel på folk med yrkeskompetanse i byen. 

– Oslos politikere ønsker å tiltrekke de høyt utdannede kunnskapsarbeiderne og de kreative arbeiderne. Men et bysamfunn trenger mennesker som har ulike former for utdanning og kvalifikasjoner, sier Bergsli.

– Når det i flere sentrale fora fremmes at det er de høyt utdannende som har den største verdien for Oslo, bygger det en identitet for Oslo som mange ikke vil kjenne seg igjen i. Og siden alle føringene om at den kreative kunnskapsbyen må utvikles for å skape konkurransedyktighet, får yrkesfag lav status.

– Kanskje mangler ungdom incentiver og rollemodeller som kan motivere dem til å velge denne retningen, sier hun. 

Høyere utdanningsnivå

I Norge går annenhver elev i videregående opplæring på en yrkesfaglig linje, men i Oslo er det snart bare hver fjerde som velger en yrkesutdanning. Og andelen synker, ifølge tall fra Utdanningsetaten i Oslo kommune.

I 2008 søkte 37 prosent av Oslo-elevene seg til yrkesfaglige linjer. I år gjorde 28 prosent det samme. 

Bergsli får støtte av førstelektor Halvor Spetalen, som forsker og underviser på yrkesfaglærerutdanningen ved HiOA.

– Det er ikke uventet at færre søker yrkesfag i Oslo enn landsgjennomsnittet. Dette har noe med det generelle utdanningsnivået og strukturen i nærings- og arbeidslivet i Oslo-regionen å gjøre, sier han.

I et relativt todelt arbeidsmarked er det på den ene siden et stort innslag av ufaglært arbeidskraft i servicenæringene. På den andre siden er det et stort innslag av attraktive jobber i privat og offentlig sektor med krav om høyere utdanning. I et slik marked oppleves yrkesutdanning som mindre nødvendig for å kapre attraktive jobber, forklarer Spetalen.

En slik struktur betyr at rollemodellene til svært mange ungdommer i Osloregionen har et høyere utdanningsnivå enn i områder der over halvparten av ungdomskullet søker seg til yrkesfaglige utdanningsprogrammer.

Spetalen mener at dette, sammen med at yrkesfagene generelt har lavere status enn studiespesialisering, påvirker ungdommers valg av utdanningsprogram i Oslo. 

Referanser:

Heidi Bergsli. Doktorgradsarbeid i Storbyprogrammet ved Høgskolen i Oslo og Akershus. 

Heidi Bergsli. Kulturledet byutvikling i Oslo og Marseille. Arkitektnytt. Vol. 10.2010.