I Norge, Sverige, Danmark og Finland har man ulikt vern av faste stillinger.

De største forskjellene ligger likevel i tilgangen til å kunne ansette folk i midlertidige stillinger

– Å være godt integrert i arbeidsmarkedet innebærer å ha en fast jobb. Muligheten til å bli godt integrert i arbeidsmarkedet ser ut til å være bedre i Norge, hvor det er vanskelig å ansette folk midlertidig, enn i Sverige, hvor dette er lett, sier Fafo-forsker Jørgen Svalund.

Han disputerte nylig for sin doktorgrad ved Universitetet i Oslo.

Et splittet Norden

Svalund har blant annet sett på hvordan regelverk for midlertidige stillinger har påvirket nordiske lands arbeidsmarked og innbyggernes tilgang til faste stillinger i perioden 2000–2007.

Les også denne saken fra Handelshøyskolen BI:

Vikarer som virker

Funnene viser blant annet at hver tiende arbeidstaker i Norge og Danmark var midlertidig ansatt og rundt hver sjette i Finland og Sverige.

Av dem som var arbeidsløse og fikk jobb i løpet av et år, gikk omtrent hver fjerde svenske og finne inn i en midlertidig jobb, mot hver sjette nordmann og danske.

– Ser man på overgangen fra arbeidsløshet til midlertidig jobb, gikk omtrent hver fjerde svenske eller finne denne veien, mot hver sjette nordmann eller danske, sier Svalund.

Blant dem som i utgangspunktet hadde midlertidig jobb, var risikoen for arbeidsledighet lavest i Norge, og høyest i Sverige.

– I Norge, som har strenge regler for midlertidig ansettelser, hadde du langt større sjanse til å få en fast stilling dersom du var arbeidsledig enn dersom du var midlertidig ansatt i Sverige, poengterer Svalund.

Innenfor og utenfor

Forkjempere for enklere tilgang til midlertidige ansettelser viser gjerne til at dette vil senke arbeidsgivernes risiko for nye ansettelser. Dermed kan flere få prøve seg og sikre seg den verdifulle første jobberfaringen.

Dette gjelder gjerne grupper i randsonen av arbeidslivet: unge, funksjonshemmede, innvandrere og i enkelte land kvinner.

Ifølge Svalund er dette en sannhet med en sterk slagskygge.

– Enkelte analyser tyder på at strengt stillingsvern kan ha en viss utestengningseffekt, så for noen personer kan dette være viktig for å få en fot innenfor. Men kostnaden er at desto flere arbeidstakere lettere blir sittende fast i dårlige jobber under dårlige vilkår, uten tilbud om å utvikle seg, forteller han.

Fafo-forskeren viser til at en rekke undersøkelser i ulike land ikke har klart å finne noen økt grad av sysselsetting som følge av enkel tilgang til midlertidige ansettelser.

– Noen økonomer har argumentert for at enkel tilgang til midlertidig arbeidskraft vil gjøre det lett for næringslivet å holde tritt med svingninger i etterspørselen, og at regulering i seg selv skaper ineffektivitet.

– Tanken var at dette også ville få flere til å delta i arbeidslivet. Men tross mange forsøk, har ingen studier klart å vise en slik effekt, sier Svalund.

Festninger og omflakkere

En konsekvens er derimot at det dannes en kløft i arbeidsmarkedet, ifølge Svalund:

– Personer med fast jobb nøler med å bytte beite av frykt for å miste sine opparbeidede rettigheter, mens de med midlertidige stillinger må leve med en vedvarende usikkerhet.

Denne «stillingskrigen» er en rådende utvikling i store deler av Europa, mener forskeren.

– I land som Frankrike, Spania og Italia ser man den samme trenden mot et todelt arbeidsmarked. En stor andel av arbeidsstyrken må veksle mellom midlertidige stillinger og arbeidsledighet, uten å ha noen særlig lyse utsikter til en fast jobb.

Disse nyvunne erfaringene har ledet blant annet OECD-forumet til å bli langt mer betenkt i sine råd, ifølge Svalund.

– For noen år siden presset OECD på, siden de mente midlertidige ansettelser bidro til å gjøre arbeidsmarkedet mer fleksibelt. I de senere år har de gått tilbake på dette.

Konsekvent for alle?

Ut fra Svalunds Norden-funn, er det likevel ikke slik at enkel tilgang til midlertidige ansettelser i seg selv er et onde for at mange skal kunne få fast jobb.

– Danmark har nemlig et svakt stillingsvern, men utmerker seg samtidig med å ha en rask og trafikkert vei inn mot faste ansettelser for arbeidstakerne, sier Svalund.

Årsaken er at reguleringen av faste stillinger er like liberal som for midlertidige.

– Danmark har en sterk mobilitet i arbeidsstyrken. Likevel har de en vel så liten andel midlertidige ansatte som Norge har, og tilgangen til faste stillinger er like god, oppsummerer forskeren.

For å sammenligne, har vi i Norge strenge regler for begge arbeidsforholdene, mens man i Sverige kombinerer liberale regler for midlertidige stillinger med et svært sterkt vern av faste stillinger og vektlegging av ansiennitet.

– At to «ekstremer» begge framstår som velfungerende, kan slik sett tyde på at det viktigste er å ha en balanse i reguleringen av både fast og midlertidig arbeid.

– I den svenske varianten mangler denne balansen, noe som gjør at todelingen i arbeidsmarkedet forsterkes, sier Svalund.

Referanse:

Jørgen Svalund: “The impact of institutions on mobility, labour adjustments and cooperation in the Nordic countries”, doktorgradsavhandling, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo 2013.