Sovjetisk krigsfange fotografert i Bjørnelva leir på Saltfjellet i 1945. (Foto: Leiv Kreybergs arkiv, Riksarkivet)

Kulturminnene vi helst ville glemme

Rundt 20 000 krigsfanger døde i tyske fangeleire på norsk jord under andre verdenskrig. 65 år etter krigens slutt må man bruke georadar og tradisjonelle arkeologiske utgravninger for å finne igjen de tyske fangeleirene. Norske forskere graver i vår smertefulle kulturarv.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

På en høyde i Karelen ligger fortsatt likene etter flere titalls norske soldater. De valgte feil side, døde i tysk tjeneste, og har ligget i glemsel fram til for få år siden.

Skandinavias verste skipskatastrofe fant sted da fangeskipet «Rigel» ble bombet av allierte styrker utenfor Tjøtta i Nordland 27. november 1944. Ifølge offisielle tall omkom 2 572 personer, flesteparten av dem var sovjetiske krigsfanger.

I perioden 2002–2008 ble mer enn 800 minneplater over sovjetiske krigsfanger som døde i Norge fjernet fra Tjøtta krigskirkegård i Nordland. Forklaringen var ustabil grunn og vanskelig plenklipping.

I prosjektet «Painful Heritage. Cultural landscapes of the Second World War in Norway» prøver norske forskere å finne svar på en rekke spørsmål knyttet til de delene av krigshistorien som ikke ble skrevet.

De graver i jorda for å finne igjen fangeleire. De søker i registre for å gi navn til de mange krigsfangene som ligger begravet i Norge. Og de prøver å tolke folks forståelse og bruk av landskapene hvor hendelsene som ikke fikk sin plass i historien, fant sted.

Prosjektet er støttet av Forskningsrådets Miljø 2015-program. Det er tverrfaglig, med en prosjektgruppe som representerer arkeologi, historie og folkloristikk. I februar ble det presentert under Miljø 2015-konferansen Klima for miljøforskning.

Graver etter fangeleire

Falstad leir fotografert i 1945 (øverst), 1950 og 2009. SS-leiren huset mer enn 5000 krigsfanger fra Norge, Russland, Polen og Jugoslavia. Fem år etter krigen var store deler av leiren borte. I dag står bare hovedbygget igjen. (Foto: Falstadsenterets arkiv, Marek E. Jasinski)

Som et ledd i Hitlers plan om «Festung Norwegen», ble det etablert 500 fangeleire i Norge. Over 150 000 krigsfanger ble holdt i disse leirene, som arbeidskraft for det storstilte utbyggingsprosjektet.

Fangene bygde Nordlandsbanen, riksvei 50 (dagens E6), anlegg for produksjon av aluminium til tysk våpenindustri og ikke minst en rekke festningsverk langs norskekysten. Rundt 20 000 av disse fangene døde på norsk jord, nesten 14 000 av dem var sovjetiske.

Statistisk sentralbyrå rapporterte i 1948 at 10 262 nordmenn døde som følge av krigen. Dette inkluderer både militære og sivile tap, falne motstandsfolk, krigsseilere og likviderte nazister og angivere.

– Den norske kollektive erindringen om andre verdenskrig utelater ofte skjebnen til utenlandske krigsfanger. I stedet framheves en konsensuserindring om norsk motstandskamp og heltedåd.

– Dette er vanlig når det gjelder krigserindringer, vi snakker altså ikke om et særnorsk fenomen, forklarer professor i arkeologi Marek E. Jasinski som er prosjektleder for «Painful heritage».

Langs norskekysten finnes det fortsatt en rekke godt bevarte rester etter «Festung Norwegen». Gigantiske betonganlegg var vanskelige å fjerne da krigen var over. Fangeleirene var en annen sak. Av mer enn 500 leire finnes det bare fysiske spor etter noen få av dem. Flertallet er ikke engang sikkert kartfestet.

– Etterkrigsgenerasjonen valgte aktivt å slette disse sporene etter krigen. Flesteparten av leirene ble brent ned eller revet. Skjebnen til de utenlandske krigsfangene, og særlig de øst-europeiske, har lenge vært et neglisjert tema i norsk forskning.

– I det arkeologiske delprosjektet forsøker forskerne å finne fangeleirene, og å knytte dem til de anleggene de skulle forsyne med arbeidskraft. Det er et vanskelig arbeid, ikke minst siden den siste krigsgenerasjonen er i ferd med å forsvinne, mener Jasinski.

Arkeologene bruker moderne teknologi for å «finne igjen» bygningene i Falstadleiren. (Foto: Marek E. Jasinski)

Intervjuer med samtidsvitner kombineres med moderne geofysiske metoder, som georadar og magnetometre. Enkelte steder graver arkeologene for å verifisere funn og for å finne gjenstander fra krigsfangenes daglige eksistens i leirene.

– En annen viktig problemstilling er å studere rollen krigsfangeleirene spiller i norske kulturlandskap, både som kulturhistorisk fenomen og som utgangspunkt for kollektiv erindring samt som en viktig datakilde for fremtidig forskning.

– I prosjektet skal det også utarbeides forslag til nye modeller for offentlig forvaltning av disse lokalitetene, sier Jasinski.

Identifiserer ofre

Den historiske delen av prosjektet jobber blant annet med å identifisere krigsfanger som døde i Norge under krigen. Før prosjektet startet opp var 2 700 sovjetiske krigsfanger som døde på norsk jord, identifisert.

Historiker Marianne Neerland Soleims arbeid har identifisert ytterligere 3 000 ofre.

– Det betyr at nesten halvparten av de omtrent 13 700 sovjetiske krigsfanger vi regner med døde i Norge, nå identifisert. Flesteparten av de 3 000 fangene vi har identifisert, døde i Finnmark eller Nordland, forklarer Soleim.

Gravsted for sovjetiske krigsfanger, Saltfjellet. (Foto: Leiv Kreybergs arkiv, Riksarkivet)

Informasjonen som fører til identifisering av ofrene finnes i et arkiv utenfor Moskva. Som en del av krigsbyttet tok sovjetiske styrker med seg en stor mengde fangekort hit etter at krigen var over.

Først etter Sovjetunionens fall ble innsyn i arkivet mulig, og Soleim og hennes kolleger er de første norske forskerne som har fått tilgang. 

– Vi ser at det mangler mye informasjon om krigsfanger i deler av Sør-Norge. Også for Troms har vi problemer med å finne dokumentasjon.

– Vi vet at enkelte av fangeleirene i Troms var svært brutale når det gjelder dødsårsaker hos fangene, og en teori er at tyskerne har ødelagt en del fangekort for å skjule dette. I tillegg mangler vi fangekort fra skipsforlisene, forteller Soleim.

Arkeologene utfører også tradisjonell utgravning for å verifisere funn gjort ved geofysisk oppmåling. Utgravningene gir også kunnskap om fangenes vilkår i leirene. (Foto: Marek E. Jasinski)

To store skipsforlis involverte sovjetiske krigsfanger i Norge. «Palatia» gikk ned utenfor Lindesnes i 1942 med nesten 1 000 sovjetiske fanger om bord. I 1944 sank «Rigel» ved Tjøtta i Helgeland med opp mot 1 800 sovjetiske krigsfanger om bord.

«Rigel» hadde også med polske og serbiske krigsfanger, noen tyske desertører, tyske soldater og noen få norske fanger. 27. november 1944 ble det bombet fra engelske fly. Kapteinen satte skipet på land, men likevel klarte bare 267 personer å berge livet.

Det offisielle antallet døde etter ”Rigel”-katastrofen er 2 572 personer.

Hendelsen er norgeshistoriens absolutt verste skipskatastrofe. Til sammenligning døde omtrent 1500 personer da «Titanic» forliste i 1912.

De allierte styrkene forklarte angrepet med at de antok at skipet var en tysk troppetransport. I 1969 ble restene etter omkomne i «Rigel» tatt opp og gravlagt på krigskirkegården på Tjøtta.

– En makaber historie

Krigskirkegården på Tjøtta er i seg selv en del av den smertefulle kulturarven. Anlegget ble til på starten av 1950-tallet. Den kalde krigen var et faktum, og norske myndigheter og militære fryktet at sovjetiske spioner brukte besøk på krigsfangegraver rundt omkring i Norge for å dekke over spionasje.

Ødelagt monument over sovjetiske krigsfanger som døde på Saltfjellet. (Foto: Harry Bjerkli)

«Operasjon Asfalt» var navnet på operasjonen som tok sikte på å samle alle de døde krigsfangene fra Nord-Norge på et sted: Tjøtta på Helgelandskysten.

Navnet på operasjonen kom av at likene under flyttingen ble oppbevart i sekker som tidligere var brukt til asfalt.

– «Operasjon Asfalt» er en makaber historie. Selve oppgravingen av de døde ble flere steder gjennomført med liten respekt for menneskeverd. I perioden fra 2002 til 2008 ble også mer enn 826 steinplater med de begravde ofrenes navn fjernet fra kirkegården og stablet vekk på en låve.

– Argumentet for å fjerne dem, var at platene sank og vanskeliggjorde plenklipping. For slekt etter krigsfangene som besøker kirkegården, er det selvfølgelig viktig å kunne ha muligheten til å finne igjen sine egne. Ved å fjerne nærmere tusen navn fra kirkegården ble også minnesmerkets verdighet fjernet, mener Soleim.

Steinplatene er nå tilbake på plass. De 826 steinplatene navngir de personene som var identifisert da krigskirkegården ble anlagt. Mer enn 6 700 av ofrene på kirkegården var ikke identifisert på det tidspunktet.

Soleim mener flyttingen av de sovjetiske ofrene medførte en endring i nordmenns bevissthet.

– Folks tanker gikk fra å fokusere på sovjetiske krigsfanger som ofre for Hitler, til historien om den kalde krigen og Sovjetunionens mange ofre for Stalin. Men enkelte steder lever historien fortsatt.

– Et godt eksempel er Verdal, hvor det har vært en markering for de sovjetiske krigsfangene hvert eneste år siden 1945. Etter min mening er slike markeringer en mulighet for å ta vare på historien. Mange steder gror minnestedene igjen, naturen får ta over, sier Soleim.

Norske falne glemt på Østfronten

Det er ikke bare utenlandske personers lidelse og død i Norge som ble fortiet i etterkrigstiden. De siste årene har man funnet igjen flere titalls døde norske soldater på slagmarken i Karelen.

Her ble en norsk skijegerbataljon nedkjempet i slutten av juni 1944. Over 100 nordmenn ble drept i slaget om Kaprolat – og deretter ble de glemt. Samtlige ble liggende igjen på slagmarken.

Skjult under et tynt lag torv og mose ble levningene etter en soldat funnet i 2009, 65 år etter at han ble drept. Viktor Summiltelnov trengte metalldetektor for å finne levningene i vannkanten nær Hasselmannhøyden. (Foto: Kai Krüger)

De siste årene har den såkalte Kaprolatkomiteen jobbet med å finne dem igjen. Flere titalls norske soldater er funnet, under et tynt lag torv i skogen eller i vannet nedenfor Kaprolat-høyden.

– Dette slaget og disse landskapene på Østfronten har hatt en marginal plass i norsk historie. En medvirkende årsak er selvsagt at slagmarken ikke lå i Norge.

– Men jeg mener det er flere grunner til at vi har valgt å glemme, blant annet de negative assosiasjonene som nordmenn i tysk tjeneste under krigen har gitt, mener folklorist Leiv Sem.

I løpet av årene som Kaprolatkomiteen har jobbet, har norske myndigheter først nektet noen som helst bistand til prosjektet. Siden har komiteen mottatt penger fra staten for å finne og identifisere norske falne. Fortsatt får ikke de etterlattes slekt støtte fra myndighetene til å bringe levningene hjem.

 – I løpet av de siste årene har disse hendelsene gradvis kommet inn under norsk forvaltning – som minne, men også som et konkret landskap.

 – I norsk krigserindringssammenheng kan man si at dette landskapet har vært glemt, men nå er oppmerksomheten omkring disse spørsmålene nesten like påfallende som den tidligere tausheten, sier Sem.

Ulike identiteter drar i forskjellig retning

Små trekister med levninger etter nordmenn som falt i Kaprolat-slaget på lager utenfor St. Petersburg. (Foto: Inge Morild)

Et annet landskap som interesserer forskerne i prosjektet er Øst-Finnmark. Tvangsevakuering og tyskernes bruk av den brente jords taktikk er kjent. Det samme er den røde hærs frigjøring av Øst-Finnmark.

– Særlig etter at den kalde krigen inntraff ble det vanskeligere å forholde seg til at det var sovjetere som sto bak frigjøringen. I dag ser vi forskjeller i historiene fra rett etter krigen og fra perioden med den kalde krigen.

– Det er en konflikt, en spenning eller en forhandling til stede mellom ulike typer identiteter og oppfatninger av landskapet. Vårt prosjekt handler om å spore dette i landskapet, forteller Sem.

Han trekker også fram steder og landskap knyttet til norske sivile tap som følge av allierte aksjoner. Som eksempel nevner han Holen skole i Laksevåg, der 61 elever og 19 voksne mistet livet etter et alliert bombetokt 4. oktober 1944.

– Slike traumatiske opplevelser har vært vanskelige å plassere i en enkel framstilling av en krig mellom onde fiender og gode allierte. Hva som gjør det mulig å leve med minnene varierer.

– Det som fungerer på et nasjonalt nivå, eksempelvis at handlingene var i tråd med norsk politikk eller at de hadde en god hensikt, fungerer ikke like godt på et lokalt nivå. Ulike identiteter drar i forskjellig retning, ulike fortolkninger og interesser kjemper mot hverandre for å gi ulike meninger og uttrykk til disse landskapene, avslutter Sem.

Om prosjektet

Tittel: Painful heritage. Cultural landscapes of the Second World War in Norway. Phenomenology, Lessons and Management systems.

Periode: 2009–2011
Finansiering: Miljø 2015/Forskningsrådet

Institusjoner: NTNU Vitenskapsmuseet i samarbeid med Falstadsenteret

Prosjektleder: Professor Marek E. Jasinski, e-post: marek.jasinski@ntnu.no

Lenker:

Forskningsrådets program Norsk miljøforskning mot 2015 (MILJO2015)

Klima for miljøforskning – Miljø 2015-konferansen II

Powered by Labrador CMS