Noen GPS-brukere vil gjerne ha friheten til å rusle på egen hånd en hel dag, mens andre ønsker å bli lett opp etter noen timer borte. Derfor er det viktig å spesialtilpasse GPS-bruken til hver demenspasient, mener forskerne. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)
Noen GPS-brukere vil gjerne ha friheten til å rusle på egen hånd en hel dag, mens andre ønsker å bli lett opp etter noen timer borte. Derfor er det viktig å spesialtilpasse GPS-bruken til hver demenspasient, mener forskerne. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Gjør kommuner rustet til å bruke GPS for demente

Kommunene er i gang med å innføre GPS for personer med demens. Men fallgruvene er mange. Derfor har forskere laget noen kjøreregler som kan hjelpe.

Publisert

Om prosjektet

Første fase av prosjektet «Trygge Spor» ble avsluttet i 2013. Her ble det jobbet med utvikling av GPS-teknologi, studier av effekt ved bruk av teknologien, og utvikling av støttesystem til tjenesten. 

Målet med arbeidet har vært å lage et generelt tjenesteforløp for norske kommuner, samt dokumentere effekt og gevinst med bruk av GPS. Drammen, Trondheim, Åfjord, Bjugn og Bærum har vært samarbeidspartnere. 13 andre kommuner har også bidratt i studien. Forskerne har dokumentasjon fra over 200 brukere. Noen har hatt nytte av teknologien i over tre år.

Mer om prosjektet veilederen som forskerne har laget finner du på nettsiden til prosjektet Trygge spor.

At en person demens bærer med seg en GPS har vist seg å gi trygghet for både den demente og de pårørende. Hvis hun for eksempel går seg bort, kan hun lett lokaliseres.

Men det er krevende å bruke GPS på denne måten blant personer med demens og samtidig gjøre det slik at den gir dem både trygghet og frihet.

Sammen med fagpersoner i fem kommuner har Sintef-forskere beskrevet hele forløpet kommunene må gjennom når de planlegger å sette i gang og organisere en GPS- tjeneste. 

Ved hjelp av tekst og grafikk presenterer de alt fra planlegging, individuell tilpasning, opplæring og prøveperiode – til kvalitetssikring, oppfølging og daglig bruk av GPS-en. Forskerne la fram dette på seminaret Velferdsteknologi for egenmestring ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold denne uka.

Silje Bøthun er en av forskerne som forhåpentligvis skal gjøre det enklere for kommunene å ta i bruk GPS for folk med demens. Her står hun med en stor illustrasjon fra forskningsprosjektet. (Foto: (Illustrasjon: Splinter/Sintef))
Silje Bøthun er en av forskerne som forhåpentligvis skal gjøre det enklere for kommunene å ta i bruk GPS for folk med demens. Her står hun med en stor illustrasjon fra forskningsprosjektet. (Foto: (Illustrasjon: Splinter/Sintef))

Gode resultater

GPS som kan lokalisere personer med demens, kan virke positivt både for pårørende og bruker.

De fleste demente kan opprettholde selvstendigheten sin, nyte frihet og fortsette med aktiviteter utendørs til tross for utviklingen av sykdommen. For de pårørende er GPS-teknologien betryggende, og på sykehjem og omsorgsboliger opplever de ansatte og beboere færre konflikter og bruker mindre ressurser på å holde ro.

Kommunene opplever også et press fra regjeringen som har uttalt at velferdsteknologi skal være integrert i omsorgstjenestene innen 2020. Alle politikere snakker om at velferdsteknologi skal tas i bruk i helse- og omsorgstjenestene, men ofte er det uklart hvordan det skal fungere i praksis.

Komplekst og utfordrende å komme i gang

Fordi folk i kommunene ikke helt vet hvordan de best kan bruke GPS-teknologien, sitter flere av dem fremdeles på gjerdet. Det er et behov for mer informasjon og rådgivning.

Kommuneøkonomien er ofte dårlig, og folk er usikre på om teknologiløsningen vil være lønnsom for kommunen? Og hvordan skal de løse oppfølging og ansvar for alarmer?

Både SINTEF og de fem pilot- kommunene som har deltatt i uttestingen av GPS gjennom prosjektet Trygge Spor, har mottatt mange spørsmål fra vitebegjærlige kommuneansatte.

Og selv om GPS er et godt hjelpemiddel, er det ikke sikkert at denne teknologien passer ikke for alle, ifølge forskerne.

– Før anskaffelse av teknologi, må det gjøres en generell kartlegging for å få en overordnet forståelse av personens behov for hjelp. Det kan være at et dagsentertilbud eller støtte til medisinering i hjemmet er mer aktuelt for personen, sier Silje Bøthun i Sintef.

– Hva skjer hvis GPS blir vurdert som riktig tiltak?

–Da må kommunen gå videre med detaljplanlegging og tilpasse tjenesten til den enkelte brukeren. Det betyr at man må bestemme hvem som skal følge opp brukeren, og hva som for eksempel skal være kriterier for å lokalisere og eventuelt hente bruker, sier Bøthun.

Illustrasjon fra veiledningen til kommunene som forskerne har laget. Denne viser hva man skal gjøre hvis en GPS-bruker med demens blir borte lenger enn forventet. (Foto: (Illustrasjon: SINTEF))
Illustrasjon fra veiledningen til kommunene som forskerne har laget. Denne viser hva man skal gjøre hvis en GPS-bruker med demens blir borte lenger enn forventet. (Foto: (Illustrasjon: SINTEF))

Viktig å tilpasse til enkeltpersonen

Noen pasienter med demens er trygghetssøkende og ønsker å bli lett opp ved hjelp av GPS-en bare de har vært borte i et par timer. Andre ønsker å klare seg selv gjennom hele dagen uten unødig innblanding fra andre.

En omsorgsperson kan lett bli bekymret hvis været er dårlig og en GPS-bruker er ute og går. Når det er vinter og mange minusgrader – hvordan skal da søket tilpasses? Skal brukerne da søkes opp raskere enn i godvær?

– Det er viktig at både pårørende og personen med demens, i den grad det er mulig, er med på diskusjonen når slike kriterier fastsettes. Forutsetningene må tilpasses den enkelte og hva som er viktig for han/henne. Det er viktig å se brukerens ønsker i sammenheng med hva som er forsvarlig og hva brukeren mestrer, sier Bøthun.

Det er avgjørende at GPS-en blir med ut når den demente skal ut og gå, og rutiner er grunnleggende: Har brukerne den i lomma, eller i snor rundt halsen? Henger den ved utgangsdøra for brukere som bor hjemme? Og hvem passer på at den lades?

Det viktigste er en plan

– De konkrete tjenestene vil selvfølgelig se forskjellige ut og variere for de ulike kommunene, sier Bøthun.

– Det viktigste er at alle kommuner har en plan. Det er det vi vil hjelpe med. Vi har beskrevet hver del av tjenesteforløpet i detalj slik at alle nå kan etablere en lokal tjeneste, basert på erfaringene som er høstet så langt.