Ukultur i hjemmetjenesten

Minoritetspasientene får merke de vanskelige kårene i hjemmesykepleien. –Hjemmesykepleierne må få flere ressurser og mer anerkjennelse for jobben de gjør, mener forsker.

Publisert

Fakta om forskeren:

Jonas Debesay er sykepleier og statsviter og jobber som høgskolelektor ved Institutt for sykepleie ved HiOA.

Han disputerte for ph.d.-graden i profesjonsstudier 14. september 2012 over avhandlingen “Omsorgens grenser. En studie av hjemmesykepleieres rammebetingelser for pleie av og omsorg for etniske minoritetspasienter”.

– Det er helt nødvendig med en kompetanseheving for sykepleiere i hjemmetjenesten, sier Jonas Debesay, som har skrevet doktorgradsavhandling om temaet.

Han har intervjuet hjemmesykepleiere om opplevelser og erfaringer i møte med pasienter med minoritetsbakgrunn. Sykepleierne forteller om en rekke kulturelle utfordringer.

– Det de synes er vanskelig er selve møtet med det ukjente. Ikke bare møter de en ny person med en annen kulturell bakgrunn, de kommer også inn i personens hjem.

– De oppgir at det er kulturforskjellene som gjør det vanskelig. De kan for eksempel være redde for å forstyrre en person som ber, og de er usikre på hvor streng pasienten er med hensyn til kropp og nakenhet.

– Kvinnelige sykepleiere kan lure på om de kan håndhilse på en mannlig pasient, og er usikre på om de bør dekke seg til, sier Debesay.

Kunnskap, kunnskap, kunnskap

Jonas Debesay. (Foto: Kjersti Lassen/HiOA)
Jonas Debesay. (Foto: Kjersti Lassen/HiOA)

– Det å komme inn i et hjem der du i mange tilfeller føler usikkerhet og handlingslammelse, samtidig som du har tidspress, er en ingen god situasjon verken for pasienten eller for de ansatte, sier Debesay.

– Svaret på disse kompetanseutfordringene er mer kunnskap, sier han.

– Sykepleierne må tilbys opplæring i grunnleggende kulturkunnskap, de trenger kunnskap om interkulturell forståelse og kommunikasjon, migrasjonsprosesser og diskrimineringsproblematikk for å kunne danne seg et nyansert bilde av minoriteter.

– Veiledningstilbud og oppfølging av de ansatte, samt regelmessige diskusjonsfora på arbeidsplassen, kan også være viktige tiltak i denne sammenheng. 

Dårlig infrastruktur

– Kompetanseoppbygging på arbeidsplassen er undervurdert. Praksis under utdanningen er viktig, men det er endringer i en annen skala ute i felten. Det er de sterke systemkreftene som rår, som kostnads- og markedstenkningen.

– Problemet er at infrastrukturen i institusjonene er dårlig. Det er ingen ramme der ny kunnskap kan komme i bruk, sier Debesay.

– Det gjør at svært mange beslutninger som burde vært tatt på institusjonsnivå må tas av den enkelte sykepleier. De kommer i konflikt mellom det å gi nærhet og omsorg og det å forholde seg til et kostnadskutts- og effektivitetsregime, sier han.

Inn med tolkene

En annen utfordring er selve kommunikasjonen med pasientene.

– Uten tolk blir det mye gestikulering, bruk av «fingre og tær», som de sier. Sykepleierne opplever dette som et overgrep overfor pasientene, i og med at de må snakke til dem som barn, forteller Debesay.

– Det er arbeidsplassens ansvar å sørge for at sykepleier og pasient forstår hverandre. Det bør for eksempel være tolk ved inntaksmøtene, og tolk ved det første hjemmebesøket for å bli bedre kjent.

– Det bør være mulig å planlegge hva som skal gjøres hos hvilke pasienter, slik at tolk kan være med hvis det er prøvesvar eller annen viktig info som må bli gitt.

Nedlatende holdninger

Debesay dokumenterer en utbredt «ukultur» i hjemmetjenesten, noe som sykepleierne oppfatter som et arbeidsmiljøproblem. Særlig blant ansatte med lav eller ingen utdanning får nedlatende holdninger overfor pasientene utvikle seg.

– Sykepleierne forteller at særlig de ufaglærte har holdninger av typen «hvis de klager kan de jo bare dra tilbake dit de kommer fra», sier Debesay. 

– Begrepet innvandrer assosieres med mye negativt, og her spiller mediene en stor rolle i sin generalisering. Ukritisk bruk av mediene som kilde kan føre til at pasientene først og fremst blir sett på som innvandrer, deretter som pasient.

– Generaliseringer og stereotypier kan lett oppstå der det mangler kunnskap og bevissthet om faglige og etiske problemstillinger.  Institusjonene har en tendens til å ansette mange ufaglærte, og sykepleierne blir lett i mindretall, sier Debesay.

Debesay mener at det er nødvendig med en profesjonsbakgrunn for å være i stand til å reflektere over de krevende etiske spørsmålene som sykepleierne støter på.

– Men på arbeidsplassene kan det tyde på at deres fagkunnskap ikke blir nok verdsatt, sier han.

Anerkjennelse

– De som arbeider i hjemmetjenesten må få større anerkjennelse, mener Debesay.

– De blir i stor grad sett på som tekniske medarbeidere, og får ikke anerkjennelse for sin profesjonalitet. De må få tilbud om kompetanseheving og bedre ressurser. Og kvalitetsprosedyrer må handle mer om kvalitet enn prosedyrer.

– Det er ikke ukjent at dette er store utfordringer for sektoren, men det nye jeg viser er at dette får konsekvenser for utsatte grupper, som minoritetspasientene. Den norske velferdsstatens ideal om likebehandling synes ikke å bli fulgt, sier Debesay.

– Viktige tiltak i lys av denne avhandlingen er at det skapes høynet bevissthet blant politikere og ledere om hva det krever å yte hjelp til en mer heterogen pasientgruppe i hjemmetjenesten.

– Mer overordnet kan man imidlertid tenke seg at hjemmetjenesten må finne en måte å organisere på, som i større utstrekning tar hensyn til viktige profesjonsverdier i relasjonen mellom den ansatte og pasienten.