Det er tidsskriftet Science som melder dette.

Det er geologene Arnold Miller og Michael Foote, ved universitetene i henholdsvis Cincinnati og Chicago som har gjort denne oppdagelsen. Resultatene fikk de ved å analysere fossile sjødyrs liv og levned de siste 540 millioner år.

Katastrofer

Med mer eller mindre ujevne mellomrom utsettes livet på jorda for store, masseutryddende katastrofer. Det er ingen lovmessighet bak disse katastrofene, men ren statistikk tilsier (og viser) at de likevel forekommer nå og da. Det kan være alt fra at jorda treffes av objekter fra det ytre rom, til voldsom vulkanaktivitet, istider, dramatiske klimaendringer, tørke osv.

Hva som forårsaker disse hendelsene igjen, kan være alt fra kosmiske til mer lokalt jordiske mekanismer.

Enkelte forskere mener å kunne se et mønster: det skjer en katastrofe med 24 millioner års mellomrom. Mange mener vi er midt oppe i en nå: De menneskeskapte miljøødeleggelsene (og særlig utryddelsen av dyr i regnskogene), kan over geologisk tid ikke skilles fra effekten av en asteroide.

Noen av disse katastrofene er relativt små, og fører til utryddelsen av noen få dyre- og plantegrupper.

Andre er adskillig mer dramatiske: Den mest kjente for folk flest, er vel asteroiden som for 65 millioner år siden satte spikeren i kista for dinosaurene. Sammen med disse forsvant en rekke andre dyregrupper, blant annet flyveøglene, svaneøglene, fiskeøglene og de skallbærende blekksprutene, ammonittene.

Det største smellet

Den største kjente katastrofen (hva slags katastrofe det var, er man fremdeles uenige om) inntraff imidlertid en god stund tidligere, i overgangen mellom perm og trias, for 225 millioner år siden. Den gang forsvant kanskje mer enn 90 prosent av jordas slekter, arter og individer. Litt av et inferno, med andre ord, enten det dreier seg om meteorer, vulkaner, tørke eller istid.

Syndefloder og meteoritter

Man har kjent til fenomenet katastrofer i mange år, men ikke alltid tolket dem likt. På 1700-tallet og tidlig på 1800-tallet mente mange at verden beveget seg gjennom rekker av gudestyrte, altødeleggende katastrofer - fram mot den endelige himmelske tilværelse. Syndefloden ble tolket som en av disse katastrofene.

Da Charles Darwins mer rasjonelle versjon av verdens utvikling fikk fotfeste, ble tankene om katastrofer desto mer umoderne. Men de hang med.

Bevisstheten om dem ble dramatisk skjerpet tidlig på 1980-tallet, da man begynte å finne fysiske bevis for Luis Alvarez’ hypotese om at dinosaurene ble utryddet da et himmellegeme traff Yucatanhalvøya i Mexico med ødeleggende virkning for hele kloden. Mange begynte nå å spørre seg om hvilken betydning katastrofene kunne ha for livets utvikling.

Påvirker livets gang, men ikke evolusjonsprosessen

Det mange etterhvert har forstått, er at katastrofene ikke påvirker evolusjonsmekanismene som sådan, men har likevel stor betydning for evolusjonens historiske resultat.

Vi kan se på dem som evolusjonens på- og avknapp: Dyregrupper kan utvikle seg relativt fredfylt over titalls eller hundretalls millioner år, slik som dinosaurene som eksisterte som dyregruppe i mer enn 150 millioner år - før de får en stein i hodet og forsvinner. Dermed er arenaen ryddet for andre grupper. Etter dinosaurene fikk for eksempel pattedyrene en sjanse.

Men er det noe mer?

Miller og Footes analyse antyder at det i tillegg kan være noe annet her. Hvorfor skulle dyregrupper (slekter, som de diskuterer) som oppstår rett etter en katastrofe, ha andre fremtidsutsikter enn andre grupper?

Den mest fristende konklusjonen, er at de ser syner. Det er tross alt ikke så urimelig at en gruppe som dukker opp rett etter en katastrofe lever lenger enn en som dukker opp for eksempel rett før en slik - statistisk sett er det lenge til neste katastrofe, de har rett og slett mer tid til rådighet…

Åpner nye muligheter

Leser du Miller og Footes Scienceartikkel forstår du at de ikke er riktig så banale - men bare nesten.

Alle og enhver forstår at en dyregruppe som oppstår i kjølvannet av en katastrofe, der store deler av naturen ligger øde og ubrukt, får en sjanse til å etablere seg over et vidt geografisk område. Omtrent slik småbønder fikk en sjanse til mer jord etter svartedauden, eller som pattedyrene etter dinosaurene.

De som kjenner litt økologisk og evolusjonsbiologisk teori vet også at man generelt regner grupper med vid utbredelse som mer stabile. Skulle det ramle ned en asteroide, har gruppen med bredest utbredelse den største sjansen til å overleve.

Det er strengt tatt bare disse biologiske hypotesene og magefølelsene Miller og Foote nå har tallfestet ved hjelp av tall fra allerede eksisterende databaser.

Slik sett er det mest overraskende at de finner at dette gjelder i de seneste store utryddelsesepisodene (for eksempel etter perm, trias, jura og kritt), men ikke i jordas oldtid. De finner ikke noe slikt mønster i kambrium, ordovicium og devon - et fenomen de ikke klarer å gi noen god forklaring på.