Flygeøgle mest på bakken

De største av fortidas flygeøgler suste ikke over havene på jakt etter fisk. De snek seg heller rundt på bakken, mener britiske forskere.

Publisert

Hvordan et flere meter høyt skrekkspetakkel med vinger og kjempenebb skulle klare å liste seg innpå noe som helst, er et slags mysterium i seg selv.

Men det er altså det forskerne mener at de gjorde, azhdarchidene.

De var flygeøgler – pterosaurer - som levde på jorda for mellom 230 og 65 millioner år siden. Paleontologene har funnet fossiler av flere ulike arter av dem, blant annet de største flygeøglene som har levd.

"Ei gruppe Quetzalcoatlus-øgler, en type kjempeazhdarchid, spaserer rundt på en bregneslette, på jakt etter babydinosaurer til lunsj. (Foto: Mark Witton)"
"Ei gruppe Quetzalcoatlus-øgler, en type kjempeazhdarchid, spaserer rundt på en bregneslette, på jakt etter babydinosaurer til lunsj. (Foto: Mark Witton)"

Og sammen med de forsteinede knoklene har det så klart dukket opp spekulasjoner om hvordan de underlige dyra levde.

Gikk på land

Først trodde forskerne at de var en slags gribblignende åtseldyr. Senere mente man at de i stedet stakk de lange, spisse nebbene sine ned i mudder og søle på jakt etter byttedyr.

I de siste åra har den rådende oppfatningen derimot vært at øglene suste lavt over havene, klare til å snappe opp fisk som nærmet seg overflata.

"Mark Wiitton ved siden av det største flygende dyret vi kjenner til, azhdarchiden Hatzegopteryx. Den har en skulderhøyde på tre meter og kjever på godt over to meter. (Foto: Mark Witton)"
"Mark Wiitton ved siden av det største flygende dyret vi kjenner til, azhdarchiden Hatzegopteryx. Den har en skulderhøyde på tre meter og kjever på godt over to meter. (Foto: Mark Witton)"

Men nå kan det se ut til at også denne hypotesen vakler, i hvert fall når det gjelder noen av azhdarchidene.

Mark Witton og Darren Naish fra University of Portsmouth gikk igjennom det vi vet om de forhistoriske øglene, og konkluderer nå med at noen av dyra sannsynligvis spankulerte rundt på landjorda, hvor de snek seg innpå mindre byttedyr.

Små føtter og slapp kjeft

- Alle detaljer om anatomien deres og miljøet fossilene er funnet i, viser at de gikk rundt på bakken, sier Naish, som påpeker at øglenes utforming minner lite om dyra som i dag jakter i mudder eller over vann.

- Vi har også regnet ut spennvidden av mulige bevegelser i azhdarchidenes hals. Denne forunderlig stive halsen har vært et problem for andre ideer til mulige levemåter, men den passer vår modell. Alt den trenger å gjøre på land, er å bevege nebbspissen opp og ned over bakken.

Forskerne mener også at de relativt små, myke føttene og de lange, men svake kjevene er som skapt for et liv på bakken.

"En kjempeazhdarchid på vei mot deg. Søk dekning! (Foto: Mark Witton)"
"En kjempeazhdarchid på vei mot deg. Søk dekning! (Foto: Mark Witton)"

- De små beina til azhdarchidene er uegnede til vading i vannkanten eller svømming. Men de kan godt brukes til å sprade rundt på land, sier Naish i ei pressemelding.

Han mener rett og slett at de digre øglene listet seg rundt og snappet i seg passelige munnfuller – altså stakkars dinosaurer og annet småsnacks med opptil størrelsen av en rev.

Og fortrinnsvis uten nevneverdig intelligens eller årvåkenhet, kanskje…

Referanse:

Witton M. P., Naish D., A Reappraisal of Azhdarchid Pterosaur Functional Morphology and Paleoecology, PLoS ONE 3(5), 2008.