Stor fedmestudie ikke representativ

Færre barn av aleneforsørgere, innvandrere og foreldre med lav utdanning og lav inntekt er med i stor europeisk studie av barnefedme.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

(Illustrasjonsfoto: colourbox.no)

Hvem blir egentlig med i de store studiene som skal fortelle oss noe generelt om folkehelsa? Er utvalget av deltagere representativt for befolkningen det skal si noe om?

Når det gjelder den internasjonale IDEFICS-studien om barn og fedme er svaret nei, ifølge svenske forskere.

De har sammenlignet de 1 825 svenske barna i studien med en tilsvarende gruppe tilfeldige unger. Og resultatene viser altså at det er forskjell mellom gruppene.

Vesentlig færre deltagere fra familier med lav inntekt og utdanning var med i IDEFICS-studien enn i utvalget fra befolkningen. Det samme gjaldt barn av aleneforeldre og innvandrere.

Tvert imot var de sterkeste indikasjonene på deltagelse at foreldrene hadde svensk bakgrunn og høy utdanning, og at de var gifte eller samboende og ikke-røykere.

Det var ingen forskjell på barnas vekt i de to gruppene da deltagerne ble med i studien. Men ved åtte års alder var det flere fete barn i referansegruppa enn i gruppa med IDEFICS-deltagere.

Internasjonal studie

IDEFICS-studien er en stor undersøkelse av 16 220 barn fra to til ni år, fra utvalgte områder i åtte ulike land: Italia, Estland, Kypros, Belgia, Sverige, Ungarn, Tyskland og Spania.

Foreldre ble informert om studien igjennom barnehager og skoler. Barnet i familier som valgte å delta fikk en helseundersøkelse, mens foreldrene måtte svare på spørreskjemaer.

2 759 svenske barn fra tre områder ble invitert til å delta. 1 825 ble med. Men hvem var det som takket nei?

Susann Regber fra Nordic School of Public Health NVH og kollegaene hennes hadde en mistanke om at det ikke var tilfeldig hvem som avslo og ikke.

Skjevheter i alle landene

Forskerne plukket ut et tilfeldig utvalg av 1 825 barn med samme alder og fra samme områder som i IDEFICS-studien.

Barna i denne referansegruppa ble hentet fra registrene til Statistiska Centralbyrån. Her fantes også opplysninger om vekt og familiens status.

Nesten seks av ti overvektige barn som fikk hjelp tidlig hadde stor og merkbar effekt av behandlingen. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Ved å sammenligne de to gruppene ble det altså mulig å se om IDEFICS-deltagerne var representative for befolkningen i området.

Det var den ikke, ifølge de nye resultatene. Regber og co tror dette også gjelder utvalgene fra de andre landene som er med i studien. Men det er ikke sikkert at skjevhetene er de samme i hver nasjon, skriver de.

Ble fetere etter hvert

Forskerne hadde også en hypotese om at foreldre med overvektige barn var mindre villige til å delta i studien, men dette viste seg ikke å holde stikk. Det var ingen vektforskjell på de to gruppene ved inngangen til studien.

Men utviklinga i IDEFICS-gruppa og referansegruppa var ulik. Mens 2,9 prosent av de svenske barna i IDEFICS-studien var blitt fete i en alder av åtte år, var de tilsvarende tallene fra referansegruppa 4,5 prosent.

Dette kan stemme overens med tidligere resultater som har antydet at barn fra hjem med lavere sosial og økonomisk status legger på seg mer enn andre med åra, skriver forskerne.

Må tilpasse tiltak

Det er en tankevekker at undersøkelser om fedme hos barn nettopp ikke når tak i de gruppene som er mest utsatte. Hva da med tiltakene for å bekjempe overvekt hos nye generasjoner?

De svenske forskerne mener at resultatene deres må få innvirkning både på hvordan vi rekrutterer deltagere til nye fedmestudier og hvordan vi utformer forebyggende tiltak mor fedme.

Dette kan for eksempel dreie seg om å tilby informasjon på flere språk og tilpasset for foreldre med lav utdanning, eller fleksible tidspunkter og møtesteder for avtaler med travle aleneforeldre.

Referanse:

S. Regber, M. Novak, G. Eiben, L. Lissner, S. Hense, T. Z. Sandström, W. Ahrens & S. Mårild, Assessment of selection bias in a health survey of children and families – the IDEFICS Sweden-study, BioMed Central Public Health, 2013, 13: 418.

 

Powered by Labrador CMS