Yrker som tidligere hadde korte, praksisorienterte utdanninger legger om til mastergrad og orienterer seg mot internasjonale forskerfellesskap.

At høgskoler blir universiteter, er en viktig drivkraft bak denne utviklingen.

Hvilke muligheter og fallgruver følger av akademisering av tradisjonelle høgskole-profesjoner som sykepleiere, journalister og lærere?

Mastersyke

– Lærerne er blant de yrkesgruppene som tydeligst har uttrykt ambisjoner om å oppnå profesjonsstatus de senere årene, forteller Hedda Haakestad, stipendiat ved Senter for profesjonsstudier, OsloMet.

Hun har undersøkt bakgrunnen for at Utdanningsforbundet i 2006 gikk inn for obligatorisk mastergrad for alle lærerstudenter.

– På den ene siden gikk Utdanningsforbundet inn for mastergrad for å fremme lærernes lønns- og statusinteresser i et arbeidsmarked der stadig flere yrkesgrupper har høyere utdanning.

– Kravet kan derfor sees som et eksempel på utdanningsinflasjon eller såkalt mastersyke – altså at krav om mer utdanning drives frem av andre forhold enn at selve jobben blir vanskeligere, sier Haakestad.

Konsekvens av PISA-undersøkelser

Da PISA-undersøkelsene ble innført, skapte det stort press på lærere, som blir holdt direkte ansvarlig for elevenes prestasjoner på en annen måte enn tidligere. Den resultatorienterte ideen om kvalitet går delvis imot pedagogenes egne ideer om god utdanning, som legger vekt på dannelse og gode prosesser, ikke bare resultater.

Haakestads analyse viser at mastergrad ble tenkt som en mulig løsning på denne legitimitetskrisen lærerne opplevde etter PISA-sjokket.

– Et hovedproblem med 2000-tallets skolepolitikk ifølge Utdanningsforbundet, er at myndighetene opererer med en snever kvalitetsforståelse der måling og sammenlikning av basisferdigheter får for stor plass, sier Haakestad.

– Med mastergradene håper Utdanningsforbundet å ta tilbake noe av det profesjonelle handlingsrommet som gikk tapt etter at PISA-sjokket førte til mer politisk styring av undervisningen.

Det profesjonelle handlingsrommet vil si lærernes mulighet til å gjøre selvstendige faglige vurderinger basert på kunnskap og skjønn.

Er mer utdanning løsningen?

Haakestad mener det er grunn til å være på vakt overfor en dynamikk i arbeidslivet der mer styring og måling ovenfra fører til krav om mer utdanning nedenfra i et forsøk på å kompensere for tap av profesjonell frihet.

Hun understreker at ansvaret for en slik utvikling ikke bare ligger hos fagforeningene, men også myndigheter og ledere som fremmer mer toppstyring.

– På samfunnsnivå er det ikke sikkert at det er så heldig om stadig flere yrkesgrupper kjemper for stadig mer utdanning, enten fordi man vil kompensere for strukturell deklassering, altså at yrkesgrupper har dårligere posisjon i arbeidsmarkedet relativt til andre yrkesgrupper fordi andre grupper drar fra, eller bekjempe konsekvensene av mer styring.

– I et samfunn der mer utdanning har vært svaret på veldig mange spørsmål veldig lenge, er det grunn til å stoppe opp og se på utilsiktede konsekvenser og mulige negative virkninger, sier Haakestad.

Hun peker på større utdanningsbaserte forskjeller og dyre og utvannede undervisningsløp som mulige baksider av medaljen.

Les også:

Dobling i mastergrader på 15 år

Generelle utviklingstrekk i høyere utdanning

Krav om lengre utdanning blir delvis fremmet av yrkesgruppene selv, slik Haakestad påpeker, sier Fredrik Thue, professor ved Senter for profesjonsstudier, OsloMet.

Men siden 1970-årene er mange utdanninger som tidligere foregikk nær yrkesfeltet, som for eksempel sykepleierutdanningen, blitt en del av fagtilbudet ved høgskoler og universiteter. Det har betydd at yrkesgruppens makt over utdanningen svekkes, og at utviklingstrekk innenfor høyere utdanning generelt, også former sykepleierutdanningen.

– Kvalitetsreformen, som standardiserte studietid og innførte bachelor og master i høyere utdanning, er ett eksempel på en større trend der utdanningene ytre sett blir likere og likere.

– Samtidig legges det stadig større vekt på forskningskvalifikasjoner når man ansetter lærere som skal undervise i for eksempel sykepleie. Utdanningene blir akademisert, noe som kan skape høyere kvalitet i utdanningen og mer kvalifiserte og tenksomme yrkesutøvere, sier Thue.

Hva vil vi med de nye universitetene?

Akademiseringen kan også ha uheldige følger. Derfor er det viktig å holde en kritisk og vaktsom debatt gående om dette både i offentligheten og ved utdanningsinstitusjonene, mener Thue.

Torsdag 11. april arrangerer Senter for profesjonsstudier debatt på Litteraturhuset.

Forlengede utdanningsløp og mer forskningsbasert undervisning er naturlige konsekvenser av at tidligere høgskoler blir akkreditert som universiteter. På seminaret på Litteraturhuset vil forskere og representanter fra fag og fagforeninger drøfte muligheter og fallgruver ved denne utviklingen.

– Prosessen mot å etablere OsloMet har vært en toppstyrt prosess, der rektoratet har sittet i førersetet og disiplinert fag og institutt til å levere på måltallene som skulle gjøre akkreditering mulig. Nå er det viktig at forskerne og fagene diskuterer og tar grep om utviklingen selv, sier Thue, som vil fungere som møteleder på seminaret.

Les mer om arrangementet her.

Referanse:

Haakestad, H.: Kall eller lønnskamp? En casestudie av Utdanningsforbundets holdning til lukning av læreryrket. Tidsskrift for samfunnsforskning. (2019) DOI: 10.18261/issn.1504-291X-2019-01-03

Artikkelen er oppdatert 10.04.19.