Det er ikke første gang politikerne har satt som mål at forskning skal publiseres steder der de kan leses gratis. Kanskje har målet kommet nærmere nå? (Foto: Shutterstock / NTB scanpix)
Det er ikke første gang politikerne har satt som mål at forskning skal publiseres steder der de kan leses gratis. Kanskje har målet kommet nærmere nå? (Foto: Shutterstock / NTB scanpix)

Vil vi snart kunne lese all forskning gratis?

Kunnskapsdepartementet vil at all offentlig betalt forskning skal publiseres åpent innen 2024 og at all norsk forskning skal legges i såkalte vitenarkiver. Men hvordan skal det gjennomføres?

Publisert

Open access / åpen tilgang

Open Access (OA) betyr fri, online tilgang til forskningsresultater. Dette oppnås enten ved at forskningsresultater publiseres i Open Access-tidsskrifter, som gir fri bruksrett for alle, eller ved at forskningsarbeider lastes opp og gjøres tilgjengelig i åpne vitenarkiv.

Open Access-publikasjoner er gratis å lese. Men kostnadene ved publisering av vitenskapelige artikler forsvinner ikke. Kostnader knyttet til redaksjonelt arbeid dekkes enten ved at tidsskriftet krever en publiseringsavgift 

Kilde: openaccess.no

Et knippe store forlag eier tidsskriftene som flest forskere vil publisere forskningen sin i, og disse forlagene tjener mye penger på det.

Å lese en studie koster deg opptil 200-300 kroner hvis du ikke abonnerer på tidsskriftet. Årlig punger også universiteter og høgskoler ut med store summer for abonnementer på tidsskrifter. 

En tredel av forskningsartiklene som norske forskere skrev i 2016, ble publisert i slike lukkede tidsskrifter.

Denne uka la statssekretær Bjørn Haugstad (H) fram Kunnskapsdepartementet nye retningslinjer for åpen publisering. 

Målet er at alle offentlig finansierte forskningsstudier skal være gratis tilgjengelig for alle 2024. EU har allerede satt 2020 som mål.

Men hva skal man som forsker gjøre hvis det ikke finnes noe aktuelt open access-tidsskrift å publisere i? I retningslinjene har KD laget formuleringen «Forskere skal undersøke mulighetene for å publisere sine artikler i åpne tidsskrifter og velge åpne tidsskrifter der det er faglig forsvarlig». Kanskje har ikke forskeren noe reelt open access-alternativ.

– Det kan være hvis det innenfor en underdisiplin på et fagfelt finnes ett tidsskrift som rager høyere enn alle andre tidsskrifter og helt utvilsomt er det er knyttet mest relevans og prestisje å publisere i. Hvis det ikke er mulig å publisere åpent her, får vi heller kollektivt gå løs på det tidsskriftet for å få det til å åpne seg, enn at den enkelte forsker skal bære kostnaden alene, sier Haugstad til forskerforum.no i deres artikkel om de nye retningslinjene.

Krefter på begge sider

Men hvordan skal målet om full åpenhet nås? Det koster penger å publisere i open access-tidsskrifter siden tidsskriftene ikke har noen abonnementsordning å tjene penger på. Og de pengene må komme fra et sted. Bjørn Haugstad sier til Forskerforum at for eksempel Forskningsrådet bør være med å dekke utgiftene til å publisere i slike tidsskrifter.

Fra 2018 vil norske tidsskrifter innenfor humaniora og samfunnsvitenskap få pengestøtte fra blant annet Forskningsrådet for å fjerne betalingsmuren sin og heller legge ut forskningsartiklene gratis tilgjengelig.

Mange er kritiske til hvordan det internasjonale markedet for tidsskrifter fungerer. Det er også Bjørn Haugstad.

– Jeg har tidligere kalt det internasjonale markedet for et perverst fungerende marked. Det er fordi profitten er så vanvittig høy for enkelte av disse forlagene. Det skyldes at man utnytter en urimelig markedsmakt, sier han til forskerforum.no.

Mange forskere vil helst publisere i nettopp de lukkede tidsskriftene fordi mange av dem gir høy prestisje. 

Og norske forskningsinstitusjoner får mer penger fra myndighetene dersom de publiserer i tidsskrifter som er høyt rangert i det såkalte tellekantsystemet. En del av disse tidsskriftene eies av de store forlagene.

– Så lenge forskere er avhengige av publisering i tidsskrifter som blir mye sitert for å få stillinger, finansiering og anerkjennelse fra kolleger, vil de store, kommersielle utgiverne beholde grepet om det akademiske publiseringssystemet, sier Vincent Larivière. Han har forsket på hvor stor andel av forskningen noen få store forlag faktisk publiserer.

Men Bjørn Haugstad mener at forskere bør klare å finne alternativer til lukket publisering.

De aller fleste tidsskriftene har kommet såpass langt i å gi muligheter for å publisere åpent, sier han til Forskerforum.

Vitenarkiv

I tillegg til at all forskning som er betalt med norske skattepenger, skal publiseres et sted der alle kan lese den gratis, krever Kunnskapsdepartementet at norske forskere skal legge forskningen sin åpent tilgjengelig i et såkalt vitenarkiv.

Underdirektør Håvard Riis ved Universitetsbiblioteket ved Universitetet i Oslo mener at det vil ta for mye ressurser å legge all forskning tilgjengelig i et slikt arkiv, for en stor institusjon som Universitetet i Oslo. Mange forlag gir ikke forskeren lov til å legge ut forskningsartikkelen før det har gått en gitt tid siden de publiserte den. Det er bare en av tingene det må holdes styr på når man skal fylle på med forskningsstudier i et åpent vitenarkiv.

– Det er svært ressurskrevende å følge opp. Det tar tid, både for forskerne å laste opp artiklene og for Universitetsbiblioteket å sjekke forlagets bestemmelser, at det blir brukt riktig versjon og finne ut av embargotid. På Universitetet i Oslo har vi et så stort volum av forskningsartikler, så da blir det snakk om betydelige ressurser, sa Riis til forskning.no i mai.

Andre er mer positive til vitenarkivene og klarer å legge til rette for det.

Forskere ved UiT Norges arktiske universitet får regelmessig e-poster fra universitetsbibliotekarene, som forteller dem hvilke av artiklene deres som kan gjøres tilgjengelig etter at de er blitt publisert.

Bibliotekarene tar seg av alt fra å fortelle forskerne hvilken versjon de skal laste opp, til å forsikre seg om at de ikke bryter noen av reglene til tidsskriftet hvor forskningen først ble publisert. UiT har dessuten et fond som dekker forfatterutgiftene til publiserer open access-tidsskrifter. 

Det har også Høgskolen i Oslo og Akershus. HiOA publiserer sju av ti forskningsstudier på steder alle kan lese dem gratis.

Nå har altså Kunnskapsdepartementet satt et mål om at tallet skal opp til ti av ti i løpet av de neste sju årene.