Hva skal til for å få artikkelen publisert i et vitenskapelig tidsskrift? Et godt navn? (Foto: nito, Shutterstock, NTB scanpix)
Aksepterte lettere artikler fra anerkjente forskere
Har forskernes navn og arbeidsplass noe å si for om forskningen deres blir godkjent for publisering?
Vitenskapelig publisering er en av grunnpilarene i forskningen. Det fungerer omtrent slik:
Etter at et team av forskere har fullført en studie, skriver de en vitenskapelig artikkel om metodene og resultatene, og sender den inn til et vitenskapelig tidsskrift.
Så sørger tidsskriftet for at studien blir vurdert av et knippe fagfeller – altså andre forskere på feltet, som har kompetanse til å avgjøre om studien holder mål. Disse fagfellene kan godkjenne artikkelen for publisering, påpeke ting som må rettes eller avslå hele arbeidet.
Dette er et viktig system for kvalitetssikring i forskningen.
Men noen mener det er mange problemer med fagfellevurderingen.
En mulig utfordring er at fagfellenes vurderinger kan bli farget av hvem som har send inn artikkelen.
Men et team av amerikanske forskere undersøkte nettopp det.
Artikkel av anerkjente forskere
Kanu Okike og kollegaene hans gjorde et eksperiment med utgangspunkt i tidsskriftet Clinical Orthopaedics and Related Research, som vanligvis lar forfatterne av artikler velge om fagfellene skal få vite hvem de er eller ei.
Okike og co lagde en fiktiv forskningsartikkel, liksom skrevet av to tidligere presidenter i American Academy of Orthopaedic Surgeons, med tilhørighet i prestisjetunge forskningsinstitusjoner.
Artikkelen ble vurdert av 119 ulike fagfeller, hvorav halvparten fikk vite hvem som (angivelig) hadde skrevet artikkelen. Resten måtte bedømme forskningen uten å vite hvilke forskere som stod bak.
Godkjente oftere med navn
Resultatene viste at det var forskjell. Når artikkelen hadde navn, ble den oftere akseptert for publisering.
87 prosent av disse studiene ble godkjent, mens bare 68 prosent av de navnløse artiklene kom igjennom kontrollen. Fagfellene ga også bedre skår på metodene når artiklene kom med navn.
På den positive siden så det ikke ut til at navnene svekket fagfellenes evne til å oppdage små feil som var lagt inn i artiklene.
Kan skyldes de kjente navnene
Det kan ha vært de anerkjente forskernavnene som fikk fagfellene til å slakke litt på kravene, antyder Okike og kollegaene.
Men dette kan vi ikke vite sikkert, siden eksperimentet ikke testet hva som hadde skjedd med artiklene hvis de kom fra mindre fornemme forfattere. Vi vet heller ikke om dette resultatet kan si noe om tidsskrifter og fagfelt generelt.
Likevel kan resultatene peke i retning av at en anonym prosess ville gitt riktigere resultater.
En helt annen sak er at fagfellene selv er anonyme i dagens system. Forskeren som sender inn en artikkel kan altså ikke vite om det er erkerivalen som vurderer forskningen. Dette har også vært kritisert.
Det kan for eksempel gjøre det vanskelig å komme igjennom med nye ideer som utfordrer det etablerte.
Referanse:
K. Okike, K. T. Hug, M. S. Kocher, S. S. Leopold, Single-blind vs Double-blind Peer Review in the Setting of Author Prestige, JAMA, september 2016. Sammendrag.
