- Dette må dere ikke spise, sier instruktør Norunn.
- Åffer ikke det'a? kommer det fra en av guttene.
- Det er ikke sunt, svarer Norunn.
- Åffer ikke det'a? spør han igjen.
- Er det farlig? kommer det fra en annen.
Det som ikke skal spises er metallsaltet alun. Ungene skal nemlig blande det ut i varmt vann for å se om det vokser fram krystaller.

Krystalldyrking

Forsker og dr. scient Norunn Torheim (30) viser ungene hvordan man kan gjøre ekte eksperimenter. Med seg har hun stipendiat Aase Mikalsen (30). Iført lange hvite frakker skaper de nye forestillinger om hva forskere egentlig driver med.

- Er det noen som vil ha konditorfarge i? spør Norunn.
- JA! kommer det samstemte svaret. Ungene kan velge om de vil ha grønn eller rosa. Altså om det skal bli grønne eller rosa krystaller.
- Rosa! sier jentene.Guttene ser på hverandre.
- Grønn!

- Dere kan ta i tre dråper hver, sier Norunn. Men tre dråper blir fort til syv eller femten.
- Er denne for grønn? spør Andreas. Norunn smiler.
- Når dere kommer hjem i kveld kan dere helle dette over i et glass. I morgen tidlig er det kommet en, eller kanskje flere krystaller. Ta ut den dere syns er finest og hell vesken over så den kan vokse seg enda større, forklarer hun.

Følger for krydderbeholdningen

- Dette er spennende. Forrige uke kom Victor hjem og syntes det hadde vært veldig gøy. Han forklarte masse, og viste frem. Han er liksom typen til å like dette. I går ville han ta alt det sterke i krydderskapet og blande det sammen, sier mamma Tine Selinger. Hun har lurt seg med som tilskuer, og mener det er flott at det skjer noe utenom de tradisjonelle fritidsaktivitetene.

Forrige gang var første gang Forskerfabrikken var i gang, og Tine følger med mens to av guttene, Jonas og Fabian, viser et av forsøkene de lærte. Med seigmenn skal de lage en modell av en dobbel DNA-helix.

- Kan jeg få en seigmann? sier kompisen Erik. Han får.

Guttene har fått oppskriften til modellen i et hefte av Norunn, med koder for hvilke farger seigmennene skal ha for å representere ulike bokstaver.
- Si et ord på tre bokstaver! sier Jonas.
- FBI.

Guttene smiler. Så studerer de seigmannkodene, og finner de riktige seigmennene som blir festa sammen med tannpirkere. Sist gang var ordet DNA.
- Hvorfor bruker dere slike koder da?
- Fordi, emmm.., sier Jonas, og sender et skrått, nesten umerkelig blikk ned på papirene de har fått av Norunn.
- Fordi på samme måte er de fire kjemiske bokstavene i et DNA-molekyl bundet sammen med kjemiske bindinger, leser han så det nesten høres ut som om det kommer fra hans eget hode.

- Det er sånn vi har inni kroppen, liksom. Bare at vi ikke har seigmenn inni kroppen, sier Fabian.
- Sånne tråder man har inni kroppen som er så lange at de kan gå rundt jorda, forklarer Jonas.
- Vi har dem for at vi skal leve, vet du, sier Fabian, mens han faller om på gulvet og later som han dør. Samtidig kommer Jonas på noe mer fra sist gang.

Slimete arvestoff

- Vi fant DNA'et til hvitløk! Det var sånne lange tråder, det lignet på snørr!
- Jeg har det! Jeg har det! roper Fabian, mens han løper bort til plassen sin ved bordet og kommer tilbake med et stort prøverør i plast med blått skrulokk.
- Her! sier han og åpner. Det lukter stramt, men guttene lar seg ikke affisere, og peker på noe hvitt som har festet seg på veggen i prøverøret.
- Se. Det hvite greiene der er DNA. Det så ut som lange tråder når vi fikk det til å feste seg på trepinnen, forklarer de.

- Det ligner jo ikke på seigmenn i det hele tatt?
- Det er bare for å vise da, sier Fabian, og sender et overbærende blikk.
- Vi har ikke seigmenn inni kroppen, forsikrer han igjen.
- DNA er mikroskopisk eller noe sånt, sier Jonas.

- Arvestoffet som det også kalles. Det er sånn du har i kroppen som forteller hvordan man skal se ut. Om man skal ha blå øyne eller sånn. Hver seigmann har sin egen betydning. Disse tre er en bokstav, sier Marte og peker og forklarer. Hun forteller også gjerne hvordan man får DNA ut av en hvitløk:

- Først tar man hvitløken og skreller den, så putter man den i en sånn kjøkkenmaskin og blander det sammen med sånn buffer. Så får du sånn mos, som du blander sammen med mer buffer i et glass, og så etterpå trakter du det slik at bare vesken kommer ut. Etter det så skulle vi fylle oppi så og så mye isopropanol. Så tok vi en pinne i glasset og rørte veldig veldig forsiktig, for nede skulle det se gult ut og over skulle det se blått ut. Så kom det DNA som små krøller på pinnen.

Forskningsformidling

- Dette kunne sikkert vært morsomt for voksne også, mener forskerinnene Norunn og Aase. De syns det er kjempeartig.
- Både å planlegge og å holde på her. Det er gøy å forklare, ungene blir så imponert. De ble utrolig fascinert av DNA sist gang, sier Norunn, og forteller at et nytt kurs skal i gang fra midten av april. Allerede står flere på venteliste. Det koster litt å være med, men det er tydeligvis ingen hindring.

- Vi håper at vi kan starte opp flere steder i Oslo. Tanken bak det hele er at ungene skal bli interessert i å gjøre eksperimenter, at de skal få øynene opp for yrker innen naturvitenskapen, og bli kjent med en del begreper som man bør kunne enten man driver med vitenskap eller ikke, sier Norunn. Men de har ikke klart å frelse alle ungene til å bli forskere enda.

- Det er sikkert morsommere å være proff fotballspiller eller noe sånt, sier Jonas.
- Det er veldig gøy, så kanskje, sier Marte.
- Jeg vil heller bli interiørdesigner, jeg, sier Nora.

- Dere er ikke redde for at de skal gå hjem og lage skumle blandinger av forskjellige ingredienser fra skap og hyller? Norun smiler litt og rister på hodet.
- Nei, vi håper jo at foreldrene følger med, sier hun. Mer sannsynlig er det kanskje at de drar hjem og sjekker om Natusan virkelig har ph på 5,5.
- Det hadde vært noe annet om dere lærte dem å lage eksplosiver?
- Ikke før de kommer på ungdomsskolen, sier Norunn med et smil.

Alle foto: Kristin Grønli