Dersom Martin Eide fikk treffe sine vitenskapshelter, ville han drukket mye annet enn te. – Vitenskap om journalistikk skal ikke være noe teselskap, sier han.  (Foto: Martine Å. Markussen)
Dersom Martin Eide fikk treffe sine vitenskapshelter, ville han drukket mye annet enn te. – Vitenskap om journalistikk skal ikke være noe teselskap, sier han. (Foto: Martine Å. Markussen)

Under tellekanten: – Hva er galt med ordet «problem»?

Journalistikkprofessor Martin Eide mener det nærmest er en lidelse å høre på alle «utfordringer» verden har.

Publisert

Martin Eide

Tittel: Professor

Institusjon: Universitetet i Bergen

Fagfelt: Medier og journalistikk

Alder: 58

Sivilstand: Gift

Barn: To

Martin Eide, som selv har bakgrunn som journalist, har til tider tirret på seg norske journalister med sin refsende pekefinger.

Med titler som «Journalistikk er yrket for de oppblåste og pompøse» er han opptatt av kvalitet i journalistikken, og er ikke redd for å ta en debatt.

Nylig har han avsluttet et prosjekt om journalistikkens norske klassikere, et formidlingsprosjekt i samarbeid med Fritt Ord. Der har han spadd fram en god del norske klassiske journalister, samt noen som er ukjente for de fleste, ut ifra en tese om at norske journalister vet for lite om sin egen faghistorie.

Du får ett års forskningsopphold i utlandet. Hvor vil du dra og hvorfor?

– Jeg ville dratt til London for å være i redaksjonen til en av disse britiske tabloidavisene, de som har drevet med hacking og alle skandalesakene. Det hadde vært veldig morsomt å kikke bak kulissene der, og få se hvordan slike aviser drives. Vi har jo ingen skikkelige vulgære aviser i Norge. Både VG og Dagbladet er veldig sømmelige sammenliknet med disse britiske avisene.

– Det syns jeg ville vært veldig lærerikt, og å få lære litt mer om populærjournalistikk og tabloidjournalistikkens logikk.

Hva ser du helst på TV, «Farmen» eller «Forsker grand prix»?

– Jeg ville faktisk ikke sett på noen av dem, for det er så mye annet å se på. Hvis jeg måtte velge ville jeg nok holdt en knapp på «Forsker grand prix». Men det kommer an på om det kommer noen pompøse forskere som tar seg selv alt for høytidelig. Da vil jeg nok heller foretrekke «Farmen».

Hva synes du er morsomst, å undervise eller å forske?

– Der er det miksen som er tingen. Jeg merker at hvis det blir lite undervisning en periode, så savner jeg det. Det er noe med den dynamikken i møtet med studenter og diskusjoner og slikt. Det gir en helt annen temperatur enn hvis du bare sitter og forsker.

Under tellekanten

I denne spalten prøver vi å komme litt tettere innpå forskerne med et knippe faste spørsmål.

Vi tilbyr forskeren et pustehull fra den seriøse akademiske hverdagen mot at vi blir bedre kjent med personen bak forskningsartiklene og tellekantmaset.

Tellekantsystemet, offisielt kalt publiseringsindikatoren, er et system med kvantitative mål på forskning, som ble innført for universitets- og høyskolesektoren i 2006. Tellekantsystemet har fått mye kritikk, blant annet for at det i stor grad heller legger vekt på forskningens kvantitet enn kvalitet.

Her kan du lese alle artiklene i serien Under tellekanten

– Men samtidig er det også velsignet noen ganger å få litt ro på seg til å skrive og tenke og forske.

Hvilke tre vitenskapshelter ville du invitert til firestjerners teselskap?

– Der er det mange muligheter. Men jeg er ikke sikker på om jeg ville invitert til et teselskap, for vitenskap om journalistikk skal ikke være noe teselskap. Jeg ville kanskje funnet noe annet traktement enn akkurat te. Hvis det er rent innenfor vitenskap, kunne jeg tenke meg å invitere Marshall McLuhan og Walter Lippmann, og så må vi jo ha en dame med der, og da ville jeg invitert Geraldine Muhlmann. Hun er en fransk mediehistoriker som jeg har stor respekt for.

– Hvis jeg kunne gått utenfor det «vitenskapelige», ville jeg invitert noen av journalistklassikerne jeg nettopp har skrevet om. Jeg kunne tenke meg å gå en tur med Aasmund Olavsson Vinje. Det måtte vært en stor opplevelse. Eller å få hilse på Sylvester Sivertsen. Han var den første som brukte uttrykket om mediene som den fjerde statsmakt. Han hadde veldig moderne tanker til å leve på 1800-tallet.

– Lise Lindbæk, som skrev krigsreportasjer fra den spanske borgerkrigen, skulle også vært morsomt å møte. Men som sagt tror jeg nok også de ville drukket mye annet enn te.

Faguttrykk du elsker?

– Oi. Jeg tror egentlig ikke jeg har noen jeg elsker. Jeg mener egentlig prinsipielt at alle faguttrykk må prøves ut, revurderes og justeres. Det er ikke slik at alt står hugget i stein – tvert imot. Jeg tror det å si at jeg elsker et faguttrykk er litt for sterkt.

– Men jeg liker for eksempel populær-begrepet, da. Populærjournalistikk, populærkultur, og liknende. Det har vært veldig nyttig for å sette journalistikk og mediene i et samfunnsmessig og historisk perspektiv. Det er jo et av de vanskeligste, men samtidig et av de mest spennende uttrykkene i medieforskningen.

Faguttrykk du hater?

– Jeg blir veldig lett irritert over dårlig språk. Selv om det ikke er faguttrykk, så er bruken av «i forhold til», og alle som snakker om «utfordringer» noe jeg ikke liker så godt. Hva er galt med ordet problem? Det er gått helt av moten. Det er nærmest en lidelse å høre på.

– Senest i dag tidlig hørte jeg på familieministeren som snakket om utfordringer i annenhver setning. Det betyr jo ingenting, det er bare tåkeprat.

Nobelpris eller verdens beste pappa?

– Det er klart at det riktige svaret der er prisen for verdens beste pappa, så jeg må nesten svare det.

Finnes det noe positivt å si om tellekantsystemet?

– Ja, det gjør jo det. Det er positivt og viktig at det blir en oppmerksomhet rundt publisering, og ikke minst kvaliteten i publiseringer. Men det blir en slags tvangstanke. Folk får gjerne alskens rare tilpasninger til systemet, og det er jo ikke helt av det gode.

 – Noen av disse heltene jeg nevnte over, er folk som ville falt igjennom med et slikt tellekantsystem. McLuhan ville vel aldri blitt noe stort med et slikt system. Jeg er velvillig innstilt til folk som publiserer lite også. Det er en mulighet at de, om kanskje ti år, kommer med et genialt verk, noe som kan få en virkelig betydning. Da er det mer verdt enn ørten likegyldige artikler i et tidsskrift. 

Hvilket paradigmeskifte eller vitenskapelig funn skulle du ønske at du hadde vært en del av?

– Kanskje tostegshypotesen. Ideen om at mediepåvirkning ikke skjer direkte som en injeksjonssprøytemodell, men at det går via opinionsledere. Det er jo en veldig enkel innsikt, men det er noe som har revolusjonert og raffinert måten man ser mediepåvirkning og medieeffekt på.

Kvalitativ eller kvantitativ metode?

– Jeg kombinerer ofte, men jeg har gjerne en liten overvekt på det kvalitative. Jeg er alltid nysgjerrig på dynamikk, logikk og struktur.

– For eksempel da jeg har skrev boken Død og pine! om helsepolitikk sammen med Gudmund Hernes. Da hadde vi først en kvantitativ kartlegging av helsejournalistikken, men så gikk vi inn i det vi var mer interessert i – slik som føljetongene, dramaturgien, struktur og logikk i sakene. Da gikk vi kvalitativt til verks, og det liker jeg godt.