En av våre lesere, Ole Pedersen, har lagt merke til at forskningen ikke er til å stole på. Den ene dagen er det sunt å drikke et glass rødvin, den neste er det vågal oppførsel. Det samme for kaffe, rødt kjøtt, steinalderkost, hodepinetabletter, you name it.

Senest har Ole kommet over en artikkel om at det skulle være bra for menns hjerter å ha sex en gang i uken. Men det budskapet står i skjærende kontrast til en annen artikkel han har lest på videnskab.dk.

«Dere har hatt en artikkel med tittelen «Menn med et aktivt sexliv har sunnere hjerter» og en annen med motsatt budskap: «Ukentlig sex gir større risiko for hjertestans hos eldre menn». Det er naturligvis ikke noe dere er ansvarlige for, men det er et vitenskapelig emne i seg selv at to vitenskapelige studier kan komme til motsatte resultater. Er det ikke noe dere kunne ta opp, med utgangspunkt i disse to artiklene?»

Den stakkars forskeren som må svare for hele vitenskapen, er førsteamanuensis i vitenskapsteori Mikkel Willum Johansen. Han arbeider ved Institut for Naturfagenes Didaktik ved Københavns Universitet.

– Hvorfor er forskningen uenig med seg selv?

– Først og fremst er problemet at den vitenskapelige metoden konsekvent blir oversolgt. Vitenskapelige fremskritt blir ofte lagt frem som en begivenhet, men slik er det veldig sjelden. Det er en prosess. 

– Så hvorfor sier forskningen både at det er sunt og usunt for menn å ha mye sex?

– Spørsmålet illustrerer at vi ser på vitenskapen på en forenklet måte, hvor det er én metode og én sannhet. Men den moderne vitenskapsteorien sier at det er forskjellige perspektiver på alt. 

– Så du anerkjenner ikke premisset i spørsmålet?

– Nei, faktisk ikke. Det er implisitt i det at det bare er én sannhet, og hvis bare forskningen utføres riktig, får vi et klart svar. Det er en urealistisk forventning, for det gjør vi nesten aldri. 

To hypoteser kjemper om å få rett

Johansen underviser i vitenskapsteori og forteller at han alltid starter årets undervisning med et spesifikt eksempel.

Eksempelet er en dramadokumentar fra BBC ved navn «Einstein og Eddington». Filmen – som du kan se en trailer fra under – handler om den berømte fysikeren Albert Einstein og en annen, ikke like berømt, fysiker ved navn Arthur Eddington.

Trailer til dramadokumentaren «Einstein and Eddington», som hadde premiere på BBC 23. november 2008.

– Da Einstein publiserte sin generelle relativitetsteori, visste man ikke hvordan man skulle teste den, men det fant Eddington på en metode for å gjøre. Han tok utgangspunkt i at tunge objekter som solen ifølge teorien ville bøye av lyset. For oss her fra jorden ville det se ut som om stjernene flyttet på seg når lyset passerer rett forbi solen, sier Johansen.

Dessverre kan man ikke se lyset fra stjernen når den passerer tett på solen, fordi sollys er så kraftig. Eddington avtok derfor et bilde av stjernene på en dag med total solformørkelse for å kunne sammenligne plasseringen av stjernene tett på solen med plasseringen av de samme stjernene en dag uten sol.

– I filmen ser vi en samling som sitter og ser på de bildene, og hvis de har samme plassering på begge bilder, har Newton rett, og hvis ikke, har vi en ny teori, nemlig Einsteins. Det blir beskrevet som to hypoteser som kjemper mot hverandre, og enten er den ene riktig, eller så er den andre riktig, og så gjennomfører vi et eksperiment for å finne det ut, og så får vi svaret, sier Johansen.

Historien om Eddington er ikke riktig

Problemet er at historien om Eddington er svært overforenklet, mener Johansen.

– I virkeligheten var det mange flere målinger enn de som blir fremhevet i filmen. Noen av Eddingtons bilder ble ikke spesielt gode fordi det var overskyet, og andre målinger fra andre forskere talte faktisk for Newtons teori. 

Man må med andre ord vurdere kvaliteten på dataene før man bestemmer seg for hva man tror på, forklarer han:

– Forestill deg for eksempel at en førsteårsstudent påstår å ha funnet ut at noen av fysikkens fundamentale lover ikke holder – de fleste ville nok anta at det var en feil i vedkommendes eksperiment.

Vitenskap er en prosess

Vitenskapen er en prosess som aldri står stille, forklarer Johansen.

Akkurat som i filmen om Einstein og Eddington utarbeider forskere hypoteser, finner på eksperimenter til å undersøke hypotesene og finner deretter belegg eller mangel på belegg for hypotesen.

Men der filmen slutter, fortsetter virkeligheten.

Når eksperimentet har blitt utført, møter det den eksisterende forskningen. Uavhengige forskere sjekker det kritisk og vurderer om det er skikkelig gjort, om resultatene virker pålitelige, og andre forskere skal kunne gjenta eksperimentet med samme metode og finne frem til de samme resultatene.

– Når vi i dag hører om Eddington som beviste at relativitetsteorien var korrekt, er det i virkeligheten produktet av en 50 år lang diskusjon. Man diskuterer frem og tilbake, vurderer evidensen og metoden, og først etter lang tid krystalliserer det seg et bilde og noe som de fleste kan bli enige om, sier Johansen.

Ulike studier

En del av diskusjonen kan for eksempel være hvordan man bør undersøke et spørsmål.

Når én forskergruppe finner frem til at hyppig sex er sunt for menn, og en annen finner frem til det motsatte, har de antagelig undersøkt spørsmålet på to ulike måter. Kanskje har de undersøkt det ved hjelp av:

• Spørreskjemaer, der mennene svarer på hvor ofte de har sex, og hvor god form de føler at de er i.
• En tredemølle der mennene blir bedt om å løpe så langt de kan på tolv minutter, kjent som «Cooper-testen». Testen ble utviklet i 1968 av Kenneth H. Cooper for å måle den fysiske formen til amerikanske soldater.
• Det kan også være at forskerne har satt én gruppe menn til å ha sex hver dag i en periode og bedt en annen gruppe om å avholde seg fra sex i samme periode og senere observert hjertets aktivitet.
• Eller kanskje de har fulgt en stor gruppe mennesker over mange år, og etter en årrekke trukket ut data fra folkeregisteret om hvor mange som døde av hjertesykdommer.

Diskusjon gir (stort sett) enighet

Poenget er at det er utrolig mange måter å undersøke det samme spørsmålet på. Flere av dem kan være gode, men det er ikke ensbetydende med at de viser det samme.

Derfor kan det faktisk være sant at hyppig sex – målt med én målemetode – ser ut til å være sunt for menns hjerter, mens det med en annen ser ut til å være mindre sunt. Men på ett eller annet tidspunkt er det antagelig så mange egg i den ene av de to kurvene – altså så mange ulike studier som peker i samme retning – at forskerstanden blir enige.

Slik er det for eksempel for klimadebatten, der de fleste forskerne i dag er enige om at mennesket er skyld i den globale oppvarmingen, og for debatten om MMR-vaksinen, som en gang var under mistanke for å føre til autisme, men i dag er fullt og helt frifunnet.

Motsigelser er kvalitetstegn

Likevel kan det godt være aspekter vi har oversett, eller falske hjelpehypoteser som har presset forskerne i feil retning og plutselig tvinger dem til å stoppe opp og revidere sine oppfatninger. Og da finner vi kanskje ut at rødvin likevel var sunt i det lange løp, eller at sjokolade kan senke risikoen for kreft (kryss fingrene!).

– Men da kan vi jo egentlig ikke vite noe som helst?

– Det er selvfølgelig en fare for at man kan få den følelsen. Det kan jeg forstå. Men det kan også være en måte å si at vitenskapelig kunnskap er den beste formen for kunnskap vi har, og kommer frem til så sikker kunnskap som det er mulig å få. 

– Men hvordan skal Ole forholde seg til vitenskapen hvis den kan bli motsagt i morgen?

– Motsigelser er et kvalitetstegn, for det viser at diskusjonen er aktiv og løpende, og at forskningen er åpen og kritisk overfor de eksisterende påstandene. Jo mer diskusjon, jo mer viser det at vitenskapen er sunn og udogmatisk. Det står i motsetning til den religiøse måten å tenke på, der man sier: «Slik er det», og vi skal ikke sette spørsmålstegn ved det.

– Prøver du å si at vi rett og slett skal sette pris på motsigelsene?

– Den vitenskapelige metoden innebærer motsigelser, og den vitenskapelige metoden er den beste metoden vi har. Så da må vi leve med at det er diskusjoner og usikkerhet. Vitenskapen er selvkorrigerende. Derfor er ikke motsigelsene problematiske, men tvert imot et tegn på at det fungerer. 

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.