Professor Frederik Stjernfelt kommer hjem og ser en pose fylt med dagligvarer midt på kjøkkengulvet.

Det er uvanlig.

Han etablerer en rekke muligheter for seg selv for å forklare det.

I prinsippet er det uendelig mange mulige hypoteser.

– Det kunne være et av barna mine, som egentlig er flyttet hjemmefra, som hadde bestemt seg for å handle litt til oss. Det kunne være en innbruddstyv som hadde etterlatt den. Det kunne være en flygende tallerken som hadde landet, og små grønne menn som hadde tatt med en full handlepose, påpeker han.

Abduksjon er kvalifisert gjetning

Stjernfelt er professor i filosofi ved Aalborg universitet i Danmark og har ikke en full handlepose stående hjemme på kjøkkengulvet. Så vidt han vet. Han tror heller ikke at er alien i hagen hans.

Men han forsøker å forklare oss vitenskapsteoretiske begrepet «abduksjon» – også kalt retroduksjon.

Abduksjon kalles også «slutning til beste forklaring» og er et begrep som ble funnet opp av filosofen Charles Sanders Peirce for omkring 100 år siden. Peirce innførte også begreper som pragmatismen og semiotikk, som du kan lese mer om i denne videnskab.dk-artikkelen.

Abduksjon handler både om hvordan nye ideer og hypoteser oppstår og hvordan vi velger mellom dem, forteller Stjernfelt.

– Du ser en ny begivenhet som du ikke helt forstår, og så finner du en hypotese som kan forklare den. Man kan også kalle det en kvalifisert gjetning, sier han.

Vi legger bare merke til konklusjonen

Stjernfelt vurderer alle de hypotesene han kan komme på for å forklare den mystiske posen.

Til slutt lander han på den forklaringen han finner mest sannsynlig: At det nok er hans kone som har handlet og glemt å sette varene i kjøleskapet.

Dermed har han vært gjennom abduksjonens to faser:

• Først etablerer man en rekke mulige hypoteser.
• Deretter mener man hvilken av dem det passer best med eksisterende kunnskap.

– Ofte går det så raskt at man bare legger merke til konklusjonen, sier Stjernfelt.

Krever fantasi og stor kunnskap

I vitenskapens verden handler det om hvordan forskerne velger de hypotesene de skal arbeide med.

Vi tar et eksempel fra arkeologiens verden:

Teoretisk sett kan det være uendelig mange forklaringer på at vikingkongen Harald Blåtann bygde vikingborgene sine på bestemte steder.

Men arkeolog Jens Ulriksen har en hypotese som virker plausibel:

Harald Blåtann har kanskje forsøkt å imponere alle de viktige menneskene i landet med sin makt. Det kan du lese mer om i videnskab.dk-artikkelen Ny teori: Vikingekonges gigantisk byggeprojekter var vilt PR-stunt.

– Det handler om hvordan du velger de forklaringene det er verdt å undersøke nærmere. Det krever fantasi og kunnskap, sier Stjernfelt.

Den klassiske logikken manglet en fase

Før abduksjon ble funnet opp, fantes det bare to faser i den klassiske logikken, nemlig induksjon og deduksjon:

• Induksjon handler om hvordan vi etablerer begreper og samler inn statistisk kunnskap om verden. Det vil si at vi samler inn data og kunnskap for å kunne gå fra en enkelt observasjon eller et særtilfelle til mer generelle observasjoner.

Eksempel: Stjernfelt har spurt mange mennesker om de var dødelige. Alle sa ja. Ved hjelp av induksjon har han sannsynliggjort at alle mennesker mener at de er dødelige.

• Deduksjon handler om å trekke en logisk slutning eller konklusjon som er 100 prosent «nødvendig». Det vil si at hvis a = 1 og b = 2, så må a + b med 100 prosent sikkerhet være 3. Deduksjon er dessuten avhengig av at alle premisser er korrekte.

Eksempel: Alle mennesker er dødelige. Stjernfelt er et menneske. Ergo kan man dedusere at Stjernfelt er dødelig.

– Peirce iakttok at hvis man så på hele forskningsprosessen, var det en fase som ikke var redegjort for, nemlig hvordan ideene og hypotesene oppsto til å begynne med. Det var det han kalte abduksjon, sier Stjernfelt.

En alien går inn døren ...

I virkeligheten utgjør abduksjon, induksjon og deduksjon en helhet. I den konkrete situasjonen vil vi alltid veksle mellom de tre, sier Stjernfelt.

Når Stjernfelt har etablert mulige hypoteser for den etterlatte handleposen og valgt den mest plausible, kan han for eksempel avlede de nødvendige konsekvensene av denne hypotesen: Hvis det var ektefellen som sto bak, burde innholdet avspeile det hun pleier å kjøpe. Det er deduksjon.

Han kan nå velge å faktisk se i posen – induksjon. Han har med andre ord testet hypotesen, oppnådd gjennom abduksjon, ved hjelp av deduksjon og induksjon. Hvis testen faller negativt ut – hvis posen for eksempel var full av ting hun aldri ville ha kjøpt – må han gå tilbake i start og forsøke med en ny abduksjon.

Han kommer nå til å tenke på at han fikk en SMS fra kona for litt siden. Den sjekker han – induksjon – og finner ut at hun tidligere på dagen hadde planer om å handle.

Han vender tilbake til sine mulige hypoteser – abduksjon – og vurderer igjen sin slutning til beste forklaring. Til slutt ringer han til sin kone – induksjon – som sier at hun er lei for at hun plassert handleposen så skjødesløs midt på gulvet.

Stjernfeldt deduserer at det med veldig stor sannsynlighet er hans kone som har stilt posen på kjøkkengulvet. Hvis premisset altså er riktig, og hun ikke lyger. I neste øyeblikk kommer en alien inn av døren, og vi er tilbake til abduksjonen ...

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.