Julia Kristeva er direktør for Institutt for tekst- og dokumentvitskap ved Paris 7. universitet. På Holbergprisens nettsider kan vi lese at Julia Kristeva “I utgangspunktet er ? lingvist, med litterære tekster som undersøkelsesfelt ?”

Tildelingen har falt enkelte noe tungt for brystet, og i Bergens Tidende sist lørdag finner vi økonomiprofessor Sjur Dirdik Flåms leserinnlegg Høgt prisa skodda. Her er det ingen mangel på saftige fraspark:

“Kristeva er eit døme på kor lenge ein kan halda på, og kor fetert og høgt prisa ein kan bli uten avsløring”, avslutter professoren, etter blant annet å ha funnet det “Patetisk ? at norsk samfunnsforskning og humaniora - med mange bleike miljø - finn det høveleg å vera utmerkande instans. At fjerderangs miljø, frå tredjerangs fakultet, innan andrerangs universitet, skal dela ut prisar er merkeleg.”

Derfor: “Mine franske venner skjemmest, og eg gjer likeeins. Denne første tildelinga lovar dårleg for prisen sitt ry”.

- Utrolig nærsynt

Søndag rykket tidligere jusprofessor og tidligere rektor Jan Fridthjof Bernt ut til Kristevas og eget (?) forsvar (Bernt er styreleder for Ludvig Holbergs minnefond):

- Jeg synes Flåm legger for dagen en utrolig nærsynthet overfor forskningsmetoder som ikke kan dokumenteres og belegges empirisk. Holbergprisen er helt klart fundert på et annet vitenskapssyn enn Flåms, sier Bernt til Bergens Tidende.

- Noen samfunnsforskere mener vitenskapen bare skal befatte seg med den biten som kan dokumenteres empirisk. De anerkjenner ikke argumenterende forskning som analyserer menneskelig forståelse og kommunikasjon, og de forutsetningene dette bygger på. Vitenskapen om kulturfag, som for eksempel jus og litteraturvitenskap, vil ikke bli fullstendig om vi bare skulle konsentrere oss om det empiriske.

Vigdis Songe-Møller, professor i filosofi og dekan ved Det historisk-filosofiske fakultet, Universitetet i Bergen er i sitt innlegg, publisert 6. desember, spesielt opptatt av matematikken i Flåms karakteristikker av de vitenskapelige miljøene, og mener videre at Flåm “med sitt innlegg ønsker ? tydeligvis også å ramme hele den poststrukturalistiske forskning og den akademiske feminismen, som han hevder «set engasjement framfor analyse». Jeg har ofte undret meg over fagpersoner som går til angrep på et helt forskningsfelt de tilsynelatende ikke har greie på. Selv har jeg vært aktiv kvinneforsker i over 20 år og vil ha meg frabedt at en professor i økonomi forteller meg hvordan jeg arbeider og hva som er drivkraften i arbeidet mitt. “

Hva er vitenskap?

Og det er vel her hunden ligger begravet: Hva er vitenskap? Og driver Kristeva med slikt - vitenskap, altså? For begrunnelsen for Holbergprisen er vitterlig “fremragende vitenskapelig arbeid”, utført av en lingvist.

Vi siterer videre fra økonomiprofessor Flåm:

“Få har tatt seg bryet med kikka på hennar bysantinske bruk av vitskaplege ord ? Ho seier at «poetisk språk inneheld koden for lineær logikk ?alle dei kombinatoriske figurane som algebra har formalisert i eit system av artifisielle teikn som ikkje er eksternalisert på det nivået vanleg språk manifesterer seg.» Denne utsegna er ei komplisert smørje.”

“Eg ? skjønnar absolutt ingen ting av denne «lærde» passasjen. Ein eksellent grunn synes å vera at den ganske enkelt er meiningslaus. Kvar som kjenner minst eitt av felta ho dreg inn, må kjenna seg forulempa.”

“Applausen har stilna utanlands, men ikkje i Norge.”

Ikke lingvist

Koenraad de Smedt er professor ved Institutt for lingvistikk og litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen, og er en av de man kan si “kjenner minst ett av de feltene Kristeva trekker inn”. Han reagerer på at Kristeva er omtalt som lingvist på Holbergprisens nettsider.

- Da hadde man forventet at anerkjente lingvister hadde nominert henne ut fra hennes forskningsresultater innen lingvistikken.

De Smedt kjenner likevel ingen lingvistiske forskningsmiljøer som ville tilskrive henne den vitenskapelige tyngden innen lingvistikk som en slik pris forutsetter.

- I realitet må hun ha blitt vurdert ut fra andre fagfelt. Hennes påvirkning på moderne lingvistikk har nemlig vært lik null. Hva hennes bidrag er for litteratur eller poststrukturalistisk feminisme, vil jeg ikke uttale meg om.

En av grunnene til at Kristeva blir omtalt som lingvist, kan være at hun - som i sitatet fra Flåm over - i sine skrifter bruker vitenskapelig lydende terminologi fra ulike fagfelt:

- En del av hennes terminologi overlapper på en uheldig måte med lingvistisk terminologi. Det er for eksempel absolutt ikke samsvar mellom hennes bruk av termen “lineær logikk” og måten lineær logikk brukes på av anerkjente lingvistiske forskningsmiljøer over hele verdenen.

De Smedt ser derfor et mulig problem for fremtiden. Prisen kan fra nå av vanskelig tildeles språkforskere.

- Jeg er redd verdens beste språkforskere hadde funnet det pinlig å bli stilt på samme høyde som Kristeva når det gjelder forskningsresultater innen lingvistikk.

På spørsmål om han ser likhetstrekk mellom Kristeva og andre folk med tvilsomt rykte innen sine fag, som homøopatiens Jacques Benveniste og fysikkens Fleischmann og Pons, sier de Smedt at mens de ovenfornevnte hadde problemer med reproduksjonen av resultatene sine, kan han ikke se at Kristeva har resultater i det hele tatt, i alle fall ikke innen lingvistikk.

Så kan vi lure på hvorfor Kristeva pynter seg med lingvistisk terminologi (og om Holbergkomiteen var seg dette bevisst)? På 1960-tallet formaliserte den kjente språkforskeren Noam Chomsky lingvistikken ved hjelp av logikk og matematikk, forteller De Smedt.

- Derfor har da muligens andre prøvd å legitimere seg vitenskapelig ved hjelp av samme begrepsapparat, med de samme eller lignende logiske og matematiske termer, men uten å bruke disse på en vitenskapelig solid måte.

- Men ser man bort fra hennes forskningsmetoder som har fått nok kritikk ellers, må man si at Kristeva har vært inspirerende for hennes trofaste leserpublikum. Hun har blant annet også skrevet romaner som har vært godt mottatt.

Men det skal som kjent mer til, for å få smak på suppa.

Intellektuelle posører

Den amerikanske fysikkprofessoren Alan Sokal skapte furore i 1996 da han publiserte en artikkel i det fasjonable humanioramagasinet Social Text: “Transgressing the Boundaries: Toward a Transformative Hermeneutics of Quantum Gravity”.

Artikkelen, som argumenterte for at fysikken viser at det ikke finnes noen ytre virkelighet og at kvantegraviteten har store politiske implikasjoner, var en spøk - ondsinnet sa noen - beregnet på å latterliggjøre den vitenskapsrelativistiske motebølgen som hadde plaget kanskje særlig USA og Frankrike i kjølvannet av tenkere som Jacques Derrida, Bruno Latour og - ikke minst aktuelt for oss nordmenn - Julia Kristeva.

Social Texts redaksjon trykket artikkelen i god tro, de antok dette var fysikk og filosofi på høyt nivå, og ble stående igjen som narrer. Fysikerne og andre med naturvitenskapelig legning hånlo, de postmoderne reagerte med indignasjon.

Kristeva en Holberg?

Sokal tok det hele enda lengre ut i boka “Intellectual Impostures” noen år senere. Her er et helt kapittel tilegnet vinneren av Holbergprisen og hennes misbruk av matematikk og logikk.

Til forskning.no sier Sokal:

- Dette var interessant. Jeg gripes spesielt av ironien i at prisen gis til Kristeva, på bakgrunn av det jeg kjenner til av forfatteren Ludvig Holberg.

Eller som Sjur Didrik Flåm skriver:

“Ingen veit kva Holberg sjølv ville sagt. Men, som kjent, han spotta det pompøse og innbilt lærde - og snur seg truleg i grava. Eg gjer store auge når Kristeva seier å kjenna seg i slekt med han.”