I kronikken Forskningsstoff på ville veier, publisert i Aftenposten 20.03, retter professor i patologi ved Universitetet i Bergen, Ole Didrik Lærum, kritikk mot norsk forskningsjournalistikk.

Lærum beskylder både forskningsinstitusjoner og journalister for å ofte strekke saker alt for langt, med det resultatet at sensasjonsvinklinger med tynt faglig innhold preger forskningsjournalistikken.

Kronikken preges av en skarp tone og flere spissformuleringer. En smule ironisk, ettersom mye av Lærums argumentasjon går på anklagen om at journalister spisser saker for mye. Lærum virker langt mer avslepen når forskning.no ringer ham for å be ham klargjøre hva han mener dette skal bety i praksis.

- Skryteblader

- I kronikken skriver du at “mange informasjonsblader fra universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter har utviklet seg til rene skryteblader.” Du skriver også at det “foregår en sammenblanding av reklame for institusjonen og formidling av forskningsstoff”. Er tilstanden virkelig så ille? Kunne du kommet med noen eksempler?

- Det er veldig stor variasjon mellom institusjonene når det gjelder stil. Noen er nøkterne, mens andre har en veldig pågående og markedsorientert stil. For meg virker det som om de universitetene som driver med grunnforskning er mest forsiktige. Det er litt traust. Mens de som er mer på anbudssiden også er mer aktive på markedsføring.

- Det skjer mye positivt innen forskningsformidling, og alle institusjonsbladene har forbedret seg. Men er det noen som tipper over, selv om jeg ikke har lyst til å stemple noen.

Gjennomgående problem?

- Men i din kronikk får man inntrykk av at du mener dette er et gjennomgående problem?

- Ja, det er et gjennomgående problem. Det er den andre grunnen til at jeg ikke har lyst til å nevne eksempler. Jeg konstaterer at norske forskningsinstitusjoner bruker flere titalls millioner kroner på markedsføringstiltak hvert år. Da pleier det med forskningsformidling å være en del av dette, og det er det jeg reagerer på.

- Det er gått for langt, rett og slett. Man skaper et mer positivt inntrykk av forskningsprosjektene enn det er grunnlag for.

- Du legger mye av skylden på journalister, og mener at det må være bedre kontrollinstanser?

- Når det gjelder skyld, så er det i stor grad institusjonene som har ansvsret. De journalistene som arbeider ved institusjonene, følger i stor grad signalene de får.

Dobbelt strekking

- Hva med journalister som ikke er tilknyttet institusjoner?

- Det er det andre. Jeg forstår veldig godt at journalister vil ha “gode saker”. Det er legitimt. Problemet er at når først institusjonene i sine blader og presseskriv prøver å strekke selen så langt den rekker, og så kommer mediene og strekker saken enda lenger. Den forsterkningseffekten er ikke heldig, selv om ingen av partene har gjort noe uhederlig.

- Hvordan skal denne prosessen bremses? Har du noen konkrete forslag?

- Det har jeg. Forskerne og journalistene må holde hverandre i ørene. Mitt subjektive inntrykk er at mange journalister kjenner til at en del forskningsmiljøer er litt for kåte. Derfor bør de være varsomme med å blåse ting opp til sensasjoner. Privat har jeg fått høre flere klager fra forskere som synes sakene av og til blir overdrevet.

- Jeg mener en løsning kan være at man på deler av forskningsstoffet kan få til en løpende kvalitetskontroll, sier Lærum.

Vil ha fagfellevurdering

Lærum svarer bekreftende på om han ønsker seg en ordning med såkalt “peer review”- fagfellevurdering - for forskningsjournalistikk. Prinsippet er at en artikkel som skal publiseres gjennomgås av et anonymt panel av kompetente lesere. Dette er et system som brukes av vitenskapelige tidsskrifter, og systemet tar tid.

- Hvordan skal dette fungere innen vanlig journalistikk, der man har har ekstremt korte deadlines?

- Nyhetssaker kan du ikke sikre. Men deler av forskningsjournalistikken kan du kvalitetssikre, fordi produksjonstiden er lang. Og det er der innen bakgrunnssaker der man går i dybden for å belyse et emne, at det er farligst dersom det skjer overtramp enn om en nyhetssak blir litt uheldig vinklet. Derfor tror jeg en slik ordning vil være gjennomførbar, og det vil kunne bedre situasjonen.

Tause forskere

- Et problem vi ofte opplever, er at det kan være vanskelig å få forskere i tale. Du snakker i din kronikk om “kjendiser” innen forskning, mens forskning.nos fagredaktør er av den oppfatning at de forskerne som blir kjendiser er de som gidder å ta telefonen når media ringer. Hvordan skal man få forskere som ikke en gang vil ta telefonen eller en tur innom et radiostudio, til å sitte i paneler og vurdere forskningsjournalistikk?

- For å spørre: Er ikke det to forskjellige fenomener? I mange år har det vært underforbruk av forskere, de har vært for beskjedne. Det er alt for mange forskere som er for forsiktige og mediesky. Særlig innenfor helse er mitt inntrykk at det er mange som ikke vil uttale seg offentlig fordi det er så mange konflikter innen helsevesenet og de vil ikke bli involvert i disse. Det synes jeg er veldig trist og negativt. Hovedutfordringen er å mobilisere flere forskere, ikke å kontrollere og stoppe dem.

- Du mener at “varemerket for vitenskap er sannhet”. Men hva med den delen av vitenskapen der det er vanskeligere å finne ut hva som er sant, men der det er stor faglig uenighet? Vil ikke majoriteten da få en gylden anledning til å definere sannheten som identisk med hva de selv mener?

Grovkontroll

- Det må jo bare være en grovkontroll, det er det ene momentet. Det andre er at vi jo har ytringsfrihet. Det er like viktig for forskningsstoff som for annet stoff. At det, særlig innen kontroversielle forskningsfelter, er debatt og forskjellige oppfatninger, er helt legitimt. Debatten må løpe fritt, understreker Lærum.

Lærum mener slik kontroll må være innen rammene av noe vi har, og at det skal være frivillig. “Det skal ikke tres nedover hodet på folk”, understreker han.

- Så det du skisserer er det jeg, og mange andre forskningsjournalister, ofte gjør: At vi sjekker sitater og fakta med forskerne vi intervjuer før vi publiserer?

- Ja, det er slik det bør være. Hvis man prøvde å øve kvalitetskontroll på forskningsstoff, så ville det være i alle partenes interesse, sier Lærum.

Akkurat det er det jo vanskelig å være uenig i. Spørsmålet er hvordan man skal få det til i praksis.