Situasjonen har oppstått fordi National Science Foundation (NSF) har bedt universitetene om å avlaste dem i det enorme arbeidet det er å behandle søknader til forskningsmidler. Søknadene risikerer nå å bli silet på universitetsnivå - uten noensinne å nå NSF.

Historisk sett har amerikansk forskning vært privatfinansiert. Som et resultat av landets erklærte mål om å bli verdens ledende vitenskapsnasjon, økte imidlertid andelen offentlig finansiert forskning kraftig etter andre verdenskrig. Med organiseringen kom byråkratiet.

Forskere vurderer forskere

De to hovedaktørene er National Institute of Health (NIH) som finansierer medisinsk og biomedisinsk forskning, og allerede omtale National Science Foundation (NSF) som finansierer resten.

For å yte søkerne rettferdighet, og for å sikre at den beste forskningen virkelig blir finansiert, benytter både NIH og NSF seg av såkalt peer review, fagfellevurdering. Det vil si at deres søknad behandles i en komité sammensatt av forskere, gjerne svært kompetente forskere innen deres eget felt. Det er disse som er best egnet til å skille klinten fra hveten.

Ordningen er hyllet som kvalitetssikrende og rettferdig, men kritisert som en mulig åpning for uredelighet, samtidig som den er svært, svært kostbar.

Mange søknader og skjemaer

NIH mottar for eksempel i størrelsesorden 40 000 søknader årlig. Bak hver søknad har forskeren lagt, skal vi si, tre ukers arbeid. Bare her har vi altså brukt 2 400 årsverk - utført av folk som egentlig burde brukt tiden på noe annet enn å fylle ut skjemaer.

Og ennå er ikke søknaden behandlet.

I komiteene som finleser og vender tommelen enten opp eller ned for et prosjekt, sitter det som sagt kompetente forskere som i snitt bruker seks dager på å behandle hver søknad, et tall som gir oss i området 800 forskerårsverk - bare til å vurdere andres arbeid.

Bare i NIH-systemet går det altså 3 200 årsverk bare til å søke om penger.

Løsning på problemet?

Prosedyrene nokså like i NSF. Årlig bruker de i størrelsesorden 50 000 eksterne og ubetalte konsulenter (les: aktive forskere) for å vurdere innkomne søknader. Hvor mange tusen årsverk vi snakker om, kan du regne ut selv.

Det er på denne bakgrunn vi må se forslaget om å forhåndssile søknadene allerede ved universitetene.

Men løser det egentlig noe problem? Flytter det ikke bare fagfellevurderingen over på universitetene? Vil ikke tidsbruken til slutt fremdeles være den samme? innvender misfornøyde universitetsfolk overfor Nature.

(Tallene for NSF og NIH er hentet fra Horace Freeland Judsons bok “The Great Betrayal - Fraud in Science, Harcourt, 2004.)