Forstår vi Nina Dessau rett, er det å være kritisk til etablerte sannheter et brudd på elementære journalistiske prinsipper. forskning.no brakte i november en serie artikler som så med granskende blikk på etablert klimaforskning. Dessau skriver i Ny Tid den 20. desember at forskning.no dermed “ser bort fra de mest elementære prinsipper for forskningsformidling”.

Redaksjonen ventet seg en dose gratis voksenopplæring, men dessverre: statsviteren og sosialøkonomen Dessau har ikke noe å bidra med, rent faglig.

Kan vi stole på forskerne?

Dessau mener “folk bør kunne stole på at vitenskapen ikke er kjøpt, betalt eller manipulert av politiske, ideologiske eller kommersielle interesser”.

Drøm videre, Dessau. Selvsagt burde folk kunne stole på vitenskapen - og i de fleste tilfeller kan vi det - men alt vi vet om forskningens historie tilsier at den ikke er - og heller aldri har vært - verdinøytral. Det til tross for Dessaus oppfatning om at “det var en gang en tid hvor selve navnet til et prestisjetungt universitet ga en minimumsgrad på seriøsitet - slik er det ikke lenger”.

Selv om vitenskapen har et ideal om at dens resultater skal være nøytrale, objektive - fristilt fra tidens rådende ideologier og meningsstrømninger - gjenstår det triste faktum at forskere ikke bare er forskere, men også mennesker. Slik var det før i tiden og slik er det nå. Det finnes ingen dokumentasjon for påstanden om at forskningen skal ha blitt noe mer uredelig og upålitelig de siste årene.

Et hett forskningsfelt

Dette er noe vi som journalister må forholde oss til. Artikkelen Hvordan vi vet at vi vet det vi mener å vite på våre nettsider handler nettopp om hvordan journalister og andre kan klare å se gjennom vitenskapens ideologiske tåke.

Ikke minst viktig i saker så ferske, usikre og politisk varme som klimaforskningen, er det å se etter hvem som er avsenderen, og vurdere hvilke interessekonflikter som kan være ute og gå. I tilfellet klima, får antagelig flere enn Dessau de sedvanlige pavlovske reaksjoner ved ordene “Bush-regjeringen og olje- og kullindustrien”. For en journalist er det imidlertid viktig også å undersøke om det kan finnes andre interessenter med mulig dobbel agenda.

Klimadebatten er et meget hett forskningsfelt. Det sprøytes inn store mengder forskningsmidler - og vi kan for eksempel ikke se bort fra at det er lettere å skaffe midler når man sier “vi vet at det går ad undas”, enn når man sier “vi vet ikke helt hva som kommer til å skje”. Miljøvernere har også sine interesser og fremgangsmåter som ikke alltid baserer seg på vitenskapelig metode.

Nettopp fordi dette forskningsfeltet danner grunnlag for en mengde viktige politiske avgjørelser, er det desto viktigere for en journalist å minne om at det er preget av stor usikkerhet. Hvis Dessau mener dette er “brudd på de mest elementære prinsipper for forskningsformidling”, har jeg en mistanke om at hun holder seg med journalistiske idealer med opprinnelse under helt andre politiske forhold - fundamentalt forskjellige fra prinsippene undertegnede forsøker å etterleve.

Hockeykøllegrafen

Uansett - Dessau sparker beina under seg selv. Samtidig som hun avslører for oss at forskere både kan manipulere og bli manipulert, stoler hun blindt på det som serveres i en kommentar på forskning.no, skrevet av Pål Prestrud, direktør for CICERO, og Eystein Jansen, professor og direktør for Bjerknessenteret.

Dette er representanter for to av de viktigste institusjonene for klimaforskning i Norge. Om de har rett eller ikke, kan vi ikke vite før vi har undersøkt saken nærmere. De har uansett ikke rett kun i kraft av tittel og posisjon.

Prestrud og Jansen angriper en artikkel på forskning.no som forteller at hockeykøllegrafen, ett av klimapolitikkens store mantraer, muligens er blitt diskreditert:

Hockeykøllegrafen ble produsert av Michael Mann et. al i 1998, i forbindelse med IPCCs tredje klimarapport. Resultatene satte det meste av det foregående vitenskapelige arbeidet omkring global middeltemperatur til side. Det ble presentert en ny fremstilling av klimavariasjonene de siste 1 000 årene; som en hockeykølle: Relativt flatt de første 900 årene, og så en dramatisk oppgang de siste 100 årene.

FN brukte forskningsrapporten til å erklære 1990-tallet for det varmeste tiåret, og 1998 som det varmeste året på 1 000 år. Grafen er nå en gjenganger i de fleste offisielle dokumenter som handler om miljø og klima. Den brukes som en begrunnelse for at klimaet er i dramatisk endring, og at det sannsynligvis er menneskene som har skylda.

- Ikke reproduserbart

Derfor hevet vi våre øyenbryn når to kanadiske forskere i fjor publiserte en studie som konkluderer med at hockeykøllegrafen ikke er mulig å reprodusere - med Manns egne metoder.

Feilene i Manns studie var så alvorlige, at den ifølge Stephen McIntyre og Ross McKitrick ikke kan brukes til sammenligninger mellom dagens klima og klimaet i tidligere århundrer. Påstandene om 1990-tallet som det varmeste tiåret, og 1998 som det varmeste året, var uten substans, mener de.

I undertegnedes hode, ville det være brudd på “de mest elementære prinsipper for forskningsformidling” å ikke omtale noe så oppsiktsvekkende.

Dessau stiller spørsmål ved de to forskernes troverdighet. I motsetning til Mann, som ikke hadde frigitt sine bakgrunnsdata, og som ikke var spesielt hjelpsom med å skaffe dem til veie når McIntyre og McKitrick ville se dem, har de vært helt åpne med sine data, og oppfordret andre til å gjennomgå dem kritisk.

De to har blitt kritisert fordi de ikke er klimaforskere. De har imidlertid hele veien vært åpne med henhold til sin egen posisjon og bakgrunn. I tillegg har de kompetanse innen statistikk, metode og bruk av kildedata - og det er på disse fagfeltene de retter sin kritikk mot Mann.

Dette er en spennende historie, og ikke bare har forskning.no rett til å presentere slike saker - det vår plikt å gjøre det, slik at leseren kan gjøre opp sin egen mening. En ting er sikkert: Det finnes ingen enkle svar, og det er dette poenget vi prøver å formidle.

Det er lov å tvile

Det er derfor ikke lett å få øye på noen annen forklaring på hvorfor vår dekning av denne saken oppfattes som å være i strid med de mest elementære prinsipper for forskningsformidling, utover at Dessau rett og slett ikke liker at tvilen finnes, og at hun i hvert fall ikke liker å se den omtalt i mediene.

Mener hun at forskningsresultater som ikke passer oppfatningen om at menneskene er i ferd med å ødelegger klimaet på jorden, ikke bør omtales - bare fordi de ikke passer den etablerte oppfatningen?

Vår mistanke styrkes, når Dessau deklarerer at det er på tide å rope stopp, når forskning.no omtaler resultater fra astrofysikerne Willie Soon og Sallie Baliunas ved Harvard-Smithsonian Center for Astrophysics. Dette lukter det råttent av, mener Dessau, fordi Soon har gjort seg bemerket i “de brennhete politiske kamper rundt klimaspørsmålene”.

Å gjøre seg bemerket på den ene side i debatten, stempler deg altså automatisk som uredelig? Hva så med debattantene på den andre siden?

Dessau bør sjekke sine egne kilder

Dessau kritiserer også en artikkel på forskning.no om svenske forskere som mener det ikke finnes nok olje å brenne på jorda, til å oppfylle selv de minst pessimistiske fremtidsscenarioene fra FNs klimapanel.

Dessau hevder forskning.no ikke har sjekket kildene sine. Hun mener saken ikke fortjener omtale fordi det dreier seg om en mastergrad. Som nyhetsmedium er det faktisk vårt privilegium å vurdere om saken er interessant nok til å fortjene omtale. I dette tilfellet har vurderingen vært at saken er av interesse, blant annet fordi den setter fokus på et betent tema.

Mange vil nok være uenige i resultatene de svenske forskerne presenterer, sikkert med gode grunner. Men hvis ingen har undersøkt dette tidligere, er det vel på tide å gjøre en grundig sjekk, før vi hisser oss enda mer opp over klimaets tragiske tilstand. FNs klimapanel burde i alle fall ha undersøkt det, før de tegnet opp sine scenarier.

Hvis Dessau hadde klart å komme seg gjennom hele den artikkelen hun retter sitt skyts mot, ville hun dessuten sett at den faktisk forteller leseren at det dreier seg om en mastergrad, og at mastergraden er ett av flere produkter fra en forskergruppe som er kritiske til Kyotoprotokollen. forskning.no navngir alle aktørene, og har lagt lenker til forskningsgruppen, for lesere som vil sjekke selv.

Dette innebærer naturligvis at vi, i motsetning til Dessau, HAR sjekket kildene.

Alle som har klart å lese hele artikkelen vil dermed se at Dessaus antydninger om at forskning.no har brukt “nettsteder knyttet til amerikanske neo-konservative tenketanker” som eneste kilde, er helt på trynet.

Kjør debatt!

Dersom Dessau fortsatt mener det var galt å omtale saken, bør hun også ta seg en prat med noen andre medier - for eksempel Aftenposten, New Scientist, CNN og Financial Times, som alle vurderte saken som interessant. At andre har skrevet om saken, garanterer selvsagt ikke nyhetsverdien.

Hovedpoenget her er at forskning.no presenterer artikler som kan skape debatt, sunn debatt, og det kommer vi til å fortsette med.

Les mer:

Nina Dessaus svar på denne kommentaren

Nina Dessaus opprinnelige kommentar i Ny Tid: Klimaet i norsk forskningsformidling