Bacheloroppgave: Å lage dataprogram for Large Hadron Collider eller en seilbåtdrone som skal krysse Atlanteren. I alle fall hvis du studerer ved Høgskolen i Vestfold.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
(Grafikk: Colourbox)
Nora Caroline Hansen sett gjennom en av propellene hun har vært med på å utvikle for firmaet WindDuct, som satser på vindkraftanlegg som kan monteres på småhustak. (Foto: Arnfinn Christensen, forskning.no.)
Det ser ut som en blanding mellom en forskerkongress og en industrimesse.
Men de som står på stand er ikke forskere. De er bachelorstudenter ved Høgskolen i Vestfold som viser hva de er gode for.
Hver forsommer har de sin HiVe-expo, sammen med master- og doktorgradsstudentene.
Gjør livet lettere for CERN-forskere
Ole Gunnar Faltin forklarer medstudenter hvordan dataprogrammet han har vært med på å utvikle, gjør hverdagen lettere for partikkelfysikere på forskningssenteret CERN. (Foto: Arnfinn Christensen, forskning.no.)
På standen som prydes av logoen til CERN, forklarer Ole Gunnar Faltin medstudenter om hvordan de har utviklet et dataprogram som skal gjøre hverdagen lettere for forskerne.
Programmet skal brukes i ALICE-eksperimentet i i partikkelakseleratoren Large Hadron Collider.
Her observeres kollisjoner mellom tunge elektrisk ladede partikler. I disse kollisjonene håper forskerne å lage kvark-gluonplasma.
Dette er en urtilstand av materien som forskerne mener fantes like etter at universet ble skapt.
Førerløs over Atlanteren
Tommy Lee Åsvang (t.v), Julie Venøy og Erlend Øksnes bak seilbåten Autonomus. Til høyre vindroret, som korrigerer for kastvinder. Det er koblet til et vindror, som igjen vrir hovedroret slik at båten kommer tilbake på kurs. (Foto: Arnfinn Christensen, forskning.no.)
Ikke langt fra CERN-standen finner jeg en liten rød seilbåt. Men den har ingen plass til mennesker.
Dette er seilbåten Autonomus, sjøsportens svar på dronene. Autonomus er et flerårig bachelorprosjekt, og i år har Erlend Øksnes og medstudentene hans for første gang prøveseilt båten i havnebassenget i Horten.
Det blåste frisk bris, men båten klarte seg bra, forteller han. Båten har robust dataelektronikk som skal tåle en sjøsprøyt.
Det kan trengs, for båten må kunne tåle full storm hvis den skal klare å krysse Atlanteren.
Målet er at seilbåten skal delta i The Microtransat Challenge og bli den første hel-autonome seilbåten til å klare denne bragden.
Annonse
Både hovedseilet og vindroret styres av dataprogrammer som ennå ikke er ferdig utviklet. Det blir en oppgave for neste års bachelorstudenter, forteller Øksnes.
Vindkraftverk i villastørrelse
Kaja Amundsen Westrum (t.v) og Nora Caroline Hansen med modellen av sluttstykket på WindDuct-anlegget mellom seg. Utformingen av propellen for best mulig energioverføring har vært deres oppgave. (Foto: Arnfinn Christensen, forskning.no.)
Et stykke fra seilbåten finner jeg også en annen teknologi som går på vind. Det ser ut som en stor, bred dyse som snevrer seg innover mot en liten propell.
Kaja Amundsen Westrum forklarer at dette er et vindkraftanlegg som er utviklet av firmaet WindDuct. Anlegget er ikke er større enn at det kan plasseres på taket av en villa.
VInden samles i en firkantet trakt, og vindstrømmen konsentreres i en liten vindtunnel, der den treffer en propell.
Oppgaven til Westrum og medstudentene hennes har vært å lage den beste formen på propellen. De har støpt mange forskjellige propeller i en 3D-printer.
Elektrisk strøm fra blodet
Jon Borgersen med elementer til brenselceller som kan drives med kroppens eget drivstoff - glukose. (Foto: Arnfinn Christensen, forskning.no.)
På en stand går bachelorstudentene i hvite frakker med en logo der jeg leser GlucoCell. GlucoCell er ikke et firma, men et prosjekt der bachelorstudenten Jon Borgersen er med.
Han forteller at gruppen hans har konstruert brenselcellen som høster energi fra kroppens eget drivstoff - glukose.
De har også laget dataprogrammene og elektronikken rundt brenselcellen.
Annonse
Målet er å kunne høste nok energi fra blodstrømmen til at batteriskift eller utvendig strømforsyning for pacemakere og andre implantater blir unødvendig.
Vannrensing i Barentshavet
Disse har vært med på å utvikle komponenter rundt et anlegg som skal separere vann fra olje på Goliatfeltet i Barensthavet: Fra venstre Joel Saxer, Fredrik Andersen, Julie Kristin Armann, Kristine Lerdahl og Benedicte Aas Glad. (Foto: Arnfinn Christensen, forskning.no.)
At Norge er et oljeland er også tydelig her på HiVexpo 2013, hvor bachelorstudentene viser prosjektoppgavene sine.
I samarbeid med ingeniørfirmaet NLI har en gruppe studenter vært med på å utforme et anlegg som renser ut sjøvann fra olje, forteller Julie Kristin Armann.
Oljelense med bølgedemper
Modellen viser hvordan lensen kan foldes ut som et trekkspill for å fange opp oljesøl. Lensen har en vannrett bølgedemper, som demper bølger og vannvirvler nær lensen. Da blir faren mindre for at olje trekkes ned under og forbi lensen. (Foto: Arnfinn Christensen, forskning.no.)
Hvis renseanlegget til Julie Kristin Armann og medstudentene hennes skulle svikte, kan oljelensa til Siv Elisabeth Ervik og hennes gruppe bli nyttig for å samle opp oljesølet.
Den ser ikke ut som en vanlig oljelense, men som et slags trekkspill som kan foldes ut.
Lensen har en vannrett bølgedemper, som demper bølger og vannvirvler nær lensen. Da blir faren mindre for at olje trekkes ned under og forbi lensen.
Hør studentene selv fortelle om prosjektene sine i podcasten øverst på sida!
