- Det å ha troen på at økonomien din skal bli bedre i framtida har omtrent like stor effekt på hvorvidt du stemmer Høyre, som det å få økt lønninga med nesten én million kroner, sier Jo Thori Lind.

Han forsvarer sin doktorgrad ved Økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo 25. juni, og medgir at han selv ble overrasket over resultatet.

- Til å begynne med fikk jeg faktisk litt sjokk, sier han.

Rike stemmer Høyre, men hvorfor?

Ved stortingsvalg har Høyre stor oppslutning blant rike. Fra 1977 til 1997 hadde partiet en gjennomsnittlig oppslutning på 23,3 prosent. Blant de 20 prosent rikeste i samfunnet, hadde partiet en oppslutning på 42,3 prosent.

Lind har undersøkt hvorvidt dette er på grunn av rikdommen, eller om det henger sammen med andre årsaker. Han har for eksempel undersøkt effekten av økt inntekt. Dersom rikdom var årsaken til partivalget, ville det være naturlig å tro at en økning i inntekt mellom to valg ville føre til større sannsynlighet for å stemme Høyre.

Analysen viser at inntektsendringer har noe effekt på partivalg, men rundt halvparten av effekten blir borte når man bare ser på endringer i inntekt. Lind måtte altså grave dypere for å finne svaret.

Forventninger

Derfor så han også på effekten av forventning om framtidig inntekt. Det er jo mulig å tenke seg at selv om man er fattig i dag, kan det være naturlig å stemme Høyre dersom man forventer høy inntekt framover.

Lind fant ut at dette stemmer. De som oppgir at de forventer høyere inntekt i framtida stemmer ofte Høyre, mens de som forventer lavere inntekt framover stemmer SV eller Ap.

- Jeg har to teorier: De som tror de skal bli rike stemmer ofte Høyre. I tillegg stemmer du ofte Høyre dersom du har politisk ballast fra et høyrehjem, for eksempel. Da er du gjerne også rik, fordi Høyre er et populært parti blant rike, sier Lind.

Tro kan flytte fjell?

Effekten av troen på rikdom er imidlertid den største.

- De som plutselig får en formening om at økonomien skal bli bedre i framtida, er stort sett de som endrer partipreferanse til Høyre, sier Lind.

Han forklarer dette delvis med at folk som opplever en inntektsøkning, ikke nødvendigvis har troen på at det skal vare.

- Hvis inntekten går opp i forhold til forrige valg, kan det hende at det går veldig bra på jobben akkurat nå, eller at du har hatt flaks. Det er ikke sikkert at dette kommer til å vare. Å tjene mer sier ikke så mye, men det folk tror i framtida er viktig, forklarer Lind.

Andre faktorer

Som nevnt ble han selv overrasket over resultatet, og selv om han har begynt å ta det inn over seg nå, mener han fremdeles at det kan være andre faktorer som også spiller inn.

- Det virker rasjonelt at det å tro at det skal gå bra med økonomien framover bør ha mye å si, men jeg tror nok det finnes en del andre effekter. Kanskje folk drømmer om at de skal bli rike, eller kanskje de rett og slett bare synes de bør oppføre seg som rike når de blir rike, sier Lind.

Han har brukt data fra de norske velgerundersøkelsene.

Velferdsstaten

Lind har også sett på hvilken effekt gruppemotsetninger, som rasisme, religion eller språk har for utviklingen av velferdsstaten. Et av eksemplene hans er forskjellen mellom de skandinaviske landene, som alle har få gruppekonflikter og velutviklede velferdsstater, og USA som har sterke motsetninger mellom svarte og hvite, og en dårlig utviklet velferdsstat.

En av årsakene til at vi faktisk har en velferdsstat er at selv de rike, som ikke nyter så godt av velferdsstaten, støtter den på grunn av omtanke for de som virkelig trenger den. Lind finner at dersom samfunnet er delt opp i grupper som ikke har tilsvarende omtanke for hverandre, for eksempel på grunn av rasemessige eller religiøse motsetninger, vil ikke disse mekanismene virke like sterkt.

Han viser også at dersom det er store økonomiske forskjeller mellom gruppene, kan det være spesielt vanskelig å opprettholde en velferdsstat.

Modell

- Jeg bruker en teoretisk modell hvor jeg har personer som stemmer over hvor mye velferdsstat de vil ha. De tenker på hva de sjøl får ut av velferdsstaten, men er i tillegg delvis altruister, så de tenker også på andre. Det som er nytt i min modell, er at samfunnet er delt inn i grupper, og folk er primært opptatt av sin egen gruppe, forklarer Lind.

- Jo mer folk er sentrert mot sin egen gruppe, jo mindre vil de i sum gi støtte til velferdsstaten. Jo større ulikheter det er mellom disse gruppene, jo mindre velferdsstat vil du få, sier han.

At den største sammfunsgruppa er fattig, trenger ikke bety at velferdsstaten blir sterkere.

Fattige endrer raskere mening

- I Sør-Afrika er det for eksempel en liten gruppe rike og en stor gruppe fattige, men den rike gruppa er likevel politisk kraftig nok til å motvirke en velferdsstat, sier Lind.

- Velgere som er veldig fattige vil ikke ha den store innvirkningen på valget, fordi de vil ha mer velferdsstat uansett. De viktige velgerne er de som står på vippen, sier Lind.

- I den typen modell jeg ser på, vil halvparten ha mer velferdsstat, mens den andre halvparten vil ha mindre velferdsstat. De velgerne som spiller en rolle, er de som ligger i midten. De som er relativt rike innad i den fattige gruppen, og de som er relativt fattige innad i den rike gruppen, er de avgjørende.

- Jeg finner at holdningene til velgerne som er relativt fattige i den rike gruppa vil endre seg mindre enn holdningene til de som er relativt rike i den fattige gruppa. Fordi fattige raskere endrer mening, blir de rike mer politisk kraftige, forklarer Lind.