Kronikk: Fra by til bygd

Nordmenn bruker mer tid på bygdene enn noen gang, til tross for at stadig flere flytter til urbane strøk.

Byene tømmes. En halvannen uke hver vår skjer noe med våre byer, med beundringsverdig regelmessighet. I påsken får de gjenværende byboerne inntrykk av å ha litt mer plass, det er mindre trafikk i gatene, butikkene stenges i flere dager, og restaurantene tømmes for folk. Stillhet, fred og ro.

Årsaken til dette særnorske byfenomenet er alle fritidsboligene, som over halvparten av den norske befolkningen har tilgang til – nesten mer enn i noen andre land utenfor Norden. Hyttene brukes året rundt, og kanskje aller mest nettopp nå i påskedagene.

En annen forklaring er den sterke distriktsprofilen på det norske hyttefenomenet. Hyttetur betyr for svært mange en reise til bygda og det rurale.

Det er derfor trafikken – tross lange køer og delvis elendige bygdeveier – beveger seg ut av byene og tilbake til distriktene og til det gode bygde- og hyttelivet.

Særnorske debatter

Det er nettopp slike folkevandringer – i den motsatte retningen av flyttestrømmene fra bygd til by – politikere fra alle partier har forsøkt å få til gjennom de siste tiårene. Gjennom et utall politiske virkemidler har man forsøkt å bremse sentraliseringstendensen. Det skal være folk over hele landet, og det skal være lys i vinduene i alle hus.

Ønskene om desentralisert bosetting har vært et mantra som på mange måter har definert den norske regionalpolitikken. Urbanisering, byer og regionale sentre har vært elementer i en virkelighet som politikerne ikke har greid å forholde seg konstruktivt til.

Et hyttefolk

Vi tror det er mer fruktbart å se hvordan samspillet mellom by og land arter seg for å forstå forandringer i den norske befolkningens mobilitet og flyttemønstre.

Vi mener det i dag ikke gir mening å se de siste tiårene som preget av en uavbrutt befolkningsmessig sentraliseringsprosess, slik man får inntrykk av ved å studere nordmenns folkeregistrerte bosted alene.

I stedet bør man studere den totale mobiliteten mellom by og land; ikke bare hvor folk står skrevet inn i de offentlige registrene (deres permanente, primære bosteder), men også hvor de rent faktisk oppholder seg og bruker tiden sin, blant annet på fritidsboligen som for mange kan sees som folks sekundære bosteder.

Helårsstandard

En slik strategi gir et helt annet bilde av hvor den norske befolkningen oppholder seg, med et langt tydeligere distriktspreg. Kommuner som ifølge Folkeregisteret nærmest er avfolket, og kanskje også er sparsommelig befolket på den mørkeste vinteren, myldrer av folkeliv fra påsken og utover i sommerhalvåret, spesielt i helgene.

Vi er slett ikke så urbaniserte i vår tidsbruk som bosettingsstatistikken gir inntrykk av.

Forklaringen ligger i den stadig større betydningen av folks fritid. Mange velger å investere stadig mer tid og penger på hytta, og resultatet er at hytteeierne bruker denne boligen over lengre tid pr. år, i gjennomsnitt godt over 50 dager i året.

Analyser med utgangspunkt i nytt statistisk materiale som er utarbeidet av Agderforskning og Statistisk sentralbyrå, viser effekten av å inkludere folks eierskap av fritidsboliger i befolkningsstatistikken. Dette gjør det mulig å sammenligne to beregningsmåter for hvordan befolkningen fordeler seg utover landets kommuner.

Den første fordeler befolkningen ut fra deres folkeregistrerte bosted. Den alternative fordelingen fordeler derimot befolkningen ut fra hvor mange innbyggere som har tilknytning til kommunene totalt, enten som «fulltidsinnbyggere» (helårsboere) eller som «deltidsinnbyggere» (hytteboere), det vil si når hyttefolket telles i hyttekommunen.

Bygdefolk i mindretall

Det er slik befolkningen fordeler seg når alle husstandene som eier en fritidsbolig, er på hyttene sine. Vi har tatt utgangspunkt i et moderat estimat, der vi anslår at hver hytte i gjennomsnitt brukes av en familie på fire personer.

Eksperimentet viser at befolkningsmengden i Oslo kommune midlertidig reduseres med snaue 40 prosent (over 200000 innbyggere). Befolkningstallet i Trysil øker derimot med 230 prosent, fra 6782 til 22514. Også mange av de andre utkantkommunene får fordoblet folketallet når hyttefolket regnes inn i folketallet. Aller mest tydelig er dette for de om lag 21 kommunene som faktisk har flere fritidsboliger enn fast bosatte.

Denne innfallsvinkelen til studier av nordmenns bosetting langs bygde/by-dimensjonen åpner opp for nye og mer fruktbare forståelser av hvordan Norge endrer seg. Ikke minst må de nye formene for mobilitet tas med når man skal utforme fremtidens regionalpolitikk.

Skatteinntekter

Fritidsbefolkningen har også store konsekvenser for hvordan bygdekommunene kan utforme sin tjenestevirksomhet. For eksempel bidrar hytteboerne til betydelig verdiskaping i hyttekommunene gjennom skatteinntekter, de skaper ny sysselsetting og nye inntekter for det lokale næringslivet, og dessuten bidrar de til utviklingen av lokal infrastruktur.

Utfordrer kommunene

Samtidig utfordres hyttekommunenes tjenesteytelse gjennom økt behov for pleie- og omsorgstjenester. Kommunene har en lovpålagt plikt til å yte helsehjelp til alle som bor eller midlertidig oppholder seg i kommunen, også hyttefolket. Ikke minst vil Samhandlingsreformen som nå ligger på bordet, overføre en rekke kostnadskrevende helsetjenester til kommunene som også skal tilbys deltidsbefolkningen.

Det krever nye arbeidsmåter, for eksempel når hjemmesykepleien også må oppsøke helgepasienter fra byen som oppholder seg på hytter uten veiforbindelse. Kommunenes interesseorganisasjon KS har satt søkelyset på dette, men har hittil ikke kommet særlig lenger enn å kartlegge mulige konsekvenser av en aldrende befolkning i fritidsboligene.

Mange kommunepolitikere har også brukt betydelige ressurser på hyttefolket, først og fremst for å lokke dem til kommunen, ettersom de bringer med seg ny økonomisk aktivitet. Færre har derimot utnyttet hyttefolkets potensielle sosiale og kulturelle bidrag til bygdelivet.

Også de sentrale myndighetene bør i større grad tar hensyn til den økte mobiliteten av den norske befolkningen mellom by og bygd i politikkutformingen. Bør for eksempel de statlige overføringer til kommunene korrigeres for størrelsen på fritidsbefolkningen? 
 

Også publisert i Aftenposten 19.4.2011 

Powered by Labrador CMS