Det blir direkte streaming av video på turen vestover.
Havforskningsinstituttet samarbeider med Norsk digital læringsarena, Skolelaboratoriet i realfag ved Universitetet i Bergen, Seria og Marlink om å lage til undervisningsopplegg for elver i videregående skole som blir formidlet direkte fra båten.
Det er to lærere med som skal sørge for nettopp dette.
Denne transatlantiske ekspedisjonen er en del av et europeisk samarbeidsprosjekt som heter EURO-basin (EUROpean basin-scale analysis, synthesis & integration).
Målet for dette prosjektet er å få en bedre forståelse for hvilke overordende prosesser i Nord-Atlanteren som påvirker de ulike økosystemene, fra naturlige klimaendringer til endringer forårsaket av menneskene.
Forskere fra ulike land på begge sider av Atlanterhavet har meldt sin interesse i å være med. De kommer i tillegg til den norske basisbemanningen som behøves for å dekke relevante fagområder og samle inn nødvendige data.
Eksperter innen akustikk, oseanografi, plankton, fisk, hval, sjøfugl og forskningsformidling er blant dem som skal være med. Rundt regnes skal det samles inn data til godt over ti nasjonale og internasjonale prosjekter.
Når forskningsfartøyet «G.O. Sars» drar frem og tilbake over Atlanterhavet i mai og juni, får forskerne anledning til å undersøke prosessene i fire økosystemer omtrent samtidig; det i Norskehavet, Islandshavet, Irmingerhavet og Labradorhavet.
Ofte blir forskningstokt og andre undersøkelser gjort ut ifra en konkret problemstilling i et geografisk område eller økosystem – selv om forskerne i økende grad prøver å studere flere deler av økosystemet samtidig.
I stedet for å lage til et standard oppsett med toktkart som ligner et rutenett, strekkes kurslinjene denne gangen i lengderetningen slik at «G.O. Sars» når så godt som hele veien over Atlanterhavet.
2500 nautiske mil, omtrent 4600 kilometer, skal båten gå i løpet av knappe to måneder.
Dypt og langt
På veien over Atlanteren varierer havdypene kraftig. Norskehavet kan stedvis være over 3000 meter dypt. Hovedfokus på ekspedisjonen over Atlanterhavet er på hva som skjer i de øverste 600 meterne av havet, men det skal også tas vannprøver helt ned til bunns også på det dypeste.
Ved å krysse fire økosystemer får forskerne anledning til å gjøre en rekke sammenligninger økosystemene imellom og ta opp fire grunnleggende problemstillinger.
Hva det er som driver dynamikken i økosystemene er et av disse viktige spørsmålene. Å finne forskjeller og likheter økosystemene imellom er et annet. Hvordan utvekslingen er mellom disse økosystemene, og hvordan klimaendringene påvirker det som skjer i økosystemene, er de to siste viktige spørsmålene.
Havene fungerer som biologiske pumper hvor ørsmå partikler samles opp, synker og brytes ned. Dette er grunnlaget for en enorm biologisk produksjon oppover i næringskjeden.
Ørsmå planteplankton er mat for raudåte, krill og amfipoder. Disse igjen blir mat for fisk som sild og makrell, arter som de siste årene har trukket stadig lenger vest i Atlanterhavet om sommeren. Og fisken er igjen mat for sjøfugl, hval og oss mennesker.
Kaldmat og varmmat
Artenes utbredelse er forskjellig. Noen kan bevege seg fra det ene havområdet – eller økosystemet – til det andre. Noen trives best i varmere vann, andre i kaldere. Andre arter igjen klarer ikke å forflytte seg langt for egen maskin, men blir ført med havstrømmene.
«G.O. Sars» drar frem og tilbake over Atlanterhavet i mai og juni. (Foto: (Illustrasjon: Havforskningsinstituttet))
Der havstrømmer med ulik temperatur møtes, danner det seg fronter. Disse frontene er opphav til stor biologisk produksjon, samtidig som de kan avgrense utbredelsen for en del arter.
På den varme siden av fronten holder raudåta til, for eksempel, på den kalde siden lever polaråta.
Effekter av fiske?
Et annet tema forskerne skal studere er hvilken effekt de ulike artene har på hverandre. Hvorfor er noen havområder mye mer produktive enn andre? Hvorfor det er mye sild og makrell i Norskehavet, mens det er lite slik fisk å finne i andre havområder?
Annonse
Fiskeforekomstene skal måles på vei vestover og østover. Ut fra dette ønsker forskerne å lære mer om hvilken rolle fiskebestandene vi høster av har i spillet om hvem som spiser hvem i de ulike havområdene.
På toppen av det hele skal forskerne undersøke hvordan klimavariasjon påvirker disse prosessene.
Fortids forskerferd
Det er ikke første gang norske havforskere drar over Atlanterhavet.
For over hundre år siden – nærmere bestemt i 1910 - dro også forskningsfartøyet «Michael Sars» fra Norge over Atlanteren til kontinentet i vest - om enn etter en noe annen rute en den som skal følges nå.
Men forskerne vil likevel prøve å sammenligne noen av resultatene med dem fra den gang.
Data, data og data
For å samle inn alle dataene kreves en nøyaktig plan for hvor mange forskningsstasjoner det skal være, og hvilken type utstyr som skal i sjøen på hvilket stopp langs ruten.
I alt skal over ti ulike redskap settes ut og hentes inn mange ganger. Her blir det halt inn og ut, opp og ned på tråler, planktonhåver, vannprøvetakere og mer til.
En del informasjon samles inn kontinuerlig, deriblant ekkoloddata og strømdata.
Noe av det som er spesielt med dette toktet er at forskningsfartøyet skal taue en undervannsfarkost bak seg og dekke hele transektet over Atlanteren i løpet av turen bort og tilbake.
Utstyrt med avanserte ekkolodd og videoplanktonrecorder kan farkosten kjøres ned til 1000 meters dyp. Fordelen med å taue en farkost etter båten som kan gå ned i dypet er at man da kan komme tettere innpå organismene som lever der.
Annonse
Da kan man bruke den høyfrekvente akustikken og blir dermed i stand til å studere og mengdemåle de små organismene. Ulempen er at «G.O. Sars» må holde noe lavere fart enn vanlig.
