Lomvien har funnet sitt paradis. Fuglefjellet Hornøya domineres nemlig i dag av denne fuglen. Det er lomvi å se så langt øyet rekker. De hoier og kakler og ser ut til å trives godt der de sitter trangt og utsatt til på smale fjellhyller.

Men det har ikke alltid vært slik.

Fra 1960-tallet og frem til i dag har den totale norske lomvibestanden gått tilbake med 90 prosent, og på midten av 1980-tallet opplevde flere bestander et voldsomt krasj. På Hornøya døde cirka 80 prosent av lomviene i løpet av vinteren 1986/87.

Den kritisk truede lomvien var nå ille ute og stod i fare for å forsvinne. Men på Hornøya har bestanden blitt 15 ganger større siden den gang. Hvorfor gjør lomviene på Hornøya det så bra?

Forskerne brukte noen tiår til å gruble på dette. Svaret overrasket dem.

Forstyrret av havørn

Selv om lomviene på både Runde og Røst fortsatt går tilbake og Vedøya-bestanden på Røst regnes som utdødd, observeres det bestandsøkninger på både Hornøya og Hjelmsøya på finnmarkskysten og Sklinna i Nord-Trøndelag.

På Sklinna og Hjelmsøya har bestandene lenge lidd under forstyrrelser fra havørn, noe som har ført til en endring i hekkeadferden deres. Nå hekker flere i skjul av steinurer, og for denne delen av bestanden ser forskerne nå en økning. På Hornøya har bestanden økt fra omtrent 1800 hekkende par etter bestandskrasjet på 1980-tallet til omtrent 15 000 hekkende individer i dag.

Lomviene på Hornøya regnes i dag som en av de mest livskraftige lomvibestandene langs norskekysten. I tillegg til fastlandsnorge øker også lomvibestanden sterkt på Bjørnøya i Barentshavet.

Hvorfor har Hornøya-bestanden vokst seg så sterk?

– Det mest nærliggende svaret på dette var lenge at det skyldtes lodda i Barentshavet, sier sjøfuglforsker Tone Kristin Reiertsen ved Norsk institutt for naturforskning (NINA) på Framsenteret.

Lodda er en nøkkelart i Barentshavet – kjent for å ha store svingninger i bestanden. Den er en viktig del av lomviens diett – særlig for ungene i hekketiden.

– Med jevne mellomrom har man opplevd loddekrasj, og vinteren 1986/87 var loddebestanden svært lav. Det var den også i 1994 og i 2004 uten at dette påvirket lomvibestanden på Hornøya nevneverdig.

Derfor stemte ikke teorien om at lodda var den viktigste årsaken til utviklingen i lomviebestanden. Det måtte være noe annet også.

En overraskende oppdagelse førte forskerne på sporet av en annen mulig forklaring.

Selv om ungene ble matet med lodde, spiste de voksne selv torskeyngel. Årlige forekomster av torskeyngel i Barentshavet var også svært lav vinteren 1986/87, mens det var gode forekomster av torskeyngel i de andre årene med loddekrasj.

Kunne det være forekomsten av torskeyngel i Barentshavet som var nøkkelen til Hornøya lomviens suksess?

Torskeyngelen har størst betydning

Kjell Einar Erikstad, seniorforsker ved NINA på Framsenteret, ledet et forskningsprosjekt som ga svar. I en studie som ble publisert i 2013, så forskerne på sammenhengen mellom lomviens bestandsendring og årlig forekomst av viktige byttedyr som lodde, første årsklasse sild og torskeyngel.

De avdekket at torskeyngel hadde størst betydning for økningen i lomvibestanden på Hornøya.

– Ved å spise mer lettfordøyd torskeyngel klarer voksne fugler bedre å fostre opp ungene sine, samtidig som flere overlever, Erikstad.

– Ungene derimot fostres opp på lodde, sild og tobis, som er svært energirik. For lomviene på Hornøya har det etter bestandskrasjet på midten av 1980-tallet vært rik tilgang på særlig torskeyngel. Dette har ført til både høy overlevelse av voksne og god rekruttering av ungfugl inn i bestanden – noe som forklarer den sterke økningen i bestanden, forklarer Erikstad.

Hvorfor er det så mye torskeyngel rundt Hornøya?

Torskeyngelen bruker Barentshavet som oppvekstområde. Når torsken er kjønnsmoden vandrer den til ulike gytegrunner langs norskekysten – et av de mest kjente gyteområder for torsk er Lofoten.

Der gyter den, og eggene og torskelarvene drifter derfra med kyststrømmen og Golfstrømmen oppover langs norskekysten til de igjen når Barentshavet.

Ved hjelp av et samarbeid mellom sjøfuglforskere og havforskere har forskerne vist at kystens utforming, klimatiske og oseanografiske forhold avgjør hvordan torskeyngelen drifter langs norskekysten og hvor mye torskeyngel som hoper seg opp rundt fuglefjellene.

Hornøya ligger svært gunstig til for en slik oppsamling av torskeyngel.

Stressnivå sier noe om sesongen

For å studere hvordan torskeyngel påvirker lomviforeldre som mater ungene sine, studerte forskerne stressnivået i blodet til fuglene.

Stressnivå hos sjøfugler anses som et signal på om det er en god eller dårlig sesong. I år hvor det var god overlapping mellom lomviens klekketidspunkt og mengde og ankomst av torskeyngel fra sørlige gytegrunner, var stressnivået hos foreldrene mye lavere.

For at det skal være en god hekkesesong, må det det med andre ord komme et rikt innsig av torskeyngel fra Lofoten og gyteområder i sør. Dette må også skje på riktig tidspunkt for når lomviungene klekker. Torskelarver fra de sørlige gytegrunnene rekker å vokse mest mulig før de ankommer Hornøya – og er dermed gode byttedyr for lomviene.

Torsk som gyter i Lofoten og Vesterålen, viser seg derfor å være spesielt viktig for å opprettholde livskraftige lomvibestander i Nord-Norge.

Referanser:

Kjell Einar Erikstad mfl: Seabird-fish interactions: the fall and rise of a common guillemot Uria aalge population. Marine Ecology Progress Series, februar 2013, doi: 10.3354/meps10084. Sammendrag

Robert T. Barrett mfl: The stress hormone corticosterone in a marine top predator reflects short-term changes in food availability. Ecology and Evolution, februar 2015, doi: 10.1002/ece3.1438.

Julie Bugge mfl: Optimal foraging in chick-raising Common Guillemots (Uria aalge). Journal of Ornithology, april 2011, doi: 10.1007/s10336-010-0578-9.

Hanno Sandvik mfl: «Modelled drift patterns of fish larvae link coastal morphology to seabird colony distribution». Nature Communications, mai 2016, doi: 10.1038/ncomms11599.