Fugler kan lære seg andre arters varsellåter og dermed lettere slippe unna rovfugl og andre farer, viser en ny studie fra Australia.

Den eksotiske blåalvesmetten lever et forsiktig liv nede på bakken, men har noen større og tøffere naboer som holder til i kolonier i tretoppene.

Disse naboene holder ofte et svare leven og har på norsk fått det talende navnet skravlehonningetere.

Naboskapet kan imidlertid være gull verdt, ikke minst når skravlehonningeterne sender ut sin varsellåt. Dette er deres måte å varsle kolonien på om at en hauk eller andre rovfugler er på vei.

Nabovarsel

Alarmsignalet snappes også opp av blåalvesmetten. Den blir redd og går raskt i dekning når det varsles om fare på ferde oppe fra trekronene.

Frykten for hauken forplantes dermed fra tretoppene og ned på bakken.

Slik tjuvlytting på andre arters alarmsignaler kan forekomme i mange deler av dyreriket - blant annet hos aper og firfisler - men kan være mer komplisert å forklare enn man skulle tro.

Man kan tenke seg at varselropene mellom artene i seg selv er så like at den ene umiddelbart skjønner betydningen av den andres alarmsignaler. En kan også se for seg at det ligger i genene å reagere på denne måten.

Den nye studien av de to vanlige australske fugleartene tyder imidlertid på at slike forklaringer ikke alltid holder, og at evnen til å forstå andre arter også kan være tillært.

Reagerte ikke

Forskere ved Australian National University fant at blåalvesmetter som hadde skravlehonningetere som naboer reagerte umiddelbart når sistnevntes varsellåt ble avspilt på lydbånd.

Derimot var det ingen reaksjon hos blåalvesmetter som ikke delte leveområde med honningetere. Disse kjente ikke alarmsignalene fra tidligere, og løftet ikke en gang på hodet når de ble avspilt.

- Våre resultater motsier den vanlige oppfatningen at alarmsignaler hos ulike arter ligner tilstrekkelig på hverandre til å bety fare, uten at det er lært, sier den ene av forskerne bak studien, Robert D. Magrath, i en e-post til forskning.no.

I utgangspunktet er da også varsellåtene til de to artene ganske forskjellige. Hør varsellåtene til de to artene ved å klikke på bildene.

Byfugler

Tidligere studier har gitt lignende resultater, men da har man sett på ulike bestander av samme art som lever langt fra hverandre. En arvelig komponent kan da ikke utelukkes.

Den nye studien ble gjennomført innenfor et begrenset område i Australias hovedstad Canberra.

I noen av byens mange parker og grønne lunger er de to artene naboer, mens andre steder lever blåalvesmetten alene.

Det er minimale genetiske forskjeller mellom fuglene i de ulike delene av byen, og forskerne mener derfor at læring må være årsaken til noen blåalvesmetter flyr og gjemmer seg mens andre ikke enser alarmsignalene.

Funnene er presentert i tidsskriftet Proceedings of the Royal Society B.

Utbredt

Det er neppe bare i Australia at fugler og dyr lærer seg hverandres alarmsignaler i kappløpet for å unngå rovdyra.

- Jeg antar at slik læring er vanlig over hele verden. Det har blitt vist at mange arter av ulike typer dyr – inkludert pattedyr, fugler og til og med krypdyr, reagerer på alarmsignaler til andre arter, forteller Magrath.

- I noen tilfeller kan alarmsignalene til to arter være ganske like, men i mange tilfeller er de ganske forskjellige, noe som medfører at læring er viktig, mener han.

Også i norsk natur

Professor Tore Slagsvold ved Universitetet i Oslo sier at folk som ferdes i norsk natur kan ha opplevd lignende fenomener som det de australske forskerne rapporterer om.

- Mange kan ha sett at for eksempel en svarttrost varsler om en rovfugl og får med seg andre arter for å jage den. Både bokfink, kjøttmeis og andre arter kan komme flygende, antageligvis fordi de skjønner hverandres signaler.

- Det er nok mange som nikker gjenkjennende til dette, men slik er vitenskapen – teorier må prøves ut, sier Slagsvold, som selv har forsket på hvordan fugler lærer ulike lyder.

Det er mulig at noen fugler faktisk velger hvilket nabolag de vil flytte inn i ut fra om naboene kan bidra til å varsle om farer eller ikke.

Det finnes forskning på svarthvit fluesnapper fra Finland som forteller at den foretrekker å hekke nær kjøttmeis, sier Slagsvold.

- Det ser ut som om fluesnapperen gjerne vil bo i nærheten av kjøttmeis for å utnytte den ekstra årvåkenheten som dette gir i forhold til rovfugl og andre farer, sier han.

Kunne skille

Ifølge den australske studien greide blåalvesmetten også å skille mellom ulike varsellåter fra skravlehonningeterne. Det skal være svært sjelden at forskere greier å påvise et så fininnstilt språkøre på tvers av ulike arter.

Ved siden av varsel om rovfugl (varsellåt) har skravlehonningeteren en egen låt som brukes til å jage en inntrenger (mobbelåt). Når denne låten brukes er det også fare på ferde, men trusslen er mindre akutt.

Blåalvesmetter med honningetere i nabolaget reagerte på mobbelåten med økt oppmerksomhet, men gjemte seg ikke så raskt som da de hørte varsellåten.

De reagerte lite på lyden som ungene til honningeteren lager når foreldre kommer med mat (tiggelåt).

Klikk nedenfor for å høre de ulike lydene.

Referanse:
Robert D. Magrath og Thomas H. Bennett: ”A micro-geography of fear: learning to eavesdrop on alarm calls of neighbouring heterospecifics,” Proceedings of the Royal Society B: Biological Sciences, publisert online 17. august 2011. Se sammendrag.

Bildet av en skravlehonningeter på alerten på forskning.nos forside er tatt av Geoffrey Dabb og gjengitt med fotografens tillatelse.