Språket inuvialuktun er perfekt for å beskrive naturen i Canada. Men inuvialuktun er i fare.

– Jeg kan ikke sitte som forsker fra NTNU og redde språket i Inuvialuit Settlement Region. Men jeg kan bidra til arbeidet som språkets brukere gjør, sier lingvist Signe Rix Berthelin ved Institutt for språk og litteratur.

Et slikt bidrag er å lage grammatikkforklaringer og undervisningsmaterialer som zoomer inn på språkets struktur og oppbygning.

Berthelin jobber egentlig med en avhandling om abstrakte ord som «kan, må og skal» i det vest-kanadiske språket inuvialuktun. Eller «lla, hungnaq og ȓukȓau» som det egentlig heter. Men hun er også opptatt av hvordan et språk kan reddes.

Opp mot 90 prosent kan forsvinne

Nå er det ikke helt enkelt å si hva et språk egentlig er. Er australsk et eget språk? Er serbisk og kroatisk egne språk, eller er skillet politisk? Nynorsk og bokmål har separate Wikipedia-sider og ivrige tilhengere, men er vel egentlig bare ulike måter å skrive samme språk.

Ungdom og eldre snakker ikke nødvendigvis likt, selv om de har samme dialekt. Da snakker vi om sosiolekter, som er knyttet til tilhørighet til en samfunnsgruppe.

– Sosiolekter, dialekter og språk er viktige deler av identiteten vår, hvordan vi uttrykker den og hvordan vi forstår verden rundt oss. Vi gir mening til verden og opplevelsene våre gjennom måten vi snakker på. Hvert språk er unikt og utviklet og tilpasset de samfunnene og den omgangskretsen som omgir personene som snakker det, sier Berthelin.

Men de mest vanlige tallene er at verden i dag har rundt 6000 til 7000 språk. Mellom halvparten og 90 prosent av dem kan forsvinne innen 2100, ifølge Cambridge Handbook of Endangered Languages.

Forklaringen er ofte at de unge ikke bruker språket. Og grunnen til dette henger sammen med kolonihistorien.

Språket må gis videre

Se for deg at norsk var på vei ut. Barna rundt deg snakker mer og mer engelsk mens norsk blir et språk for de gamle. Dette er virkeligheten i mange kulturer, og mange jobber iherdig for å holde liv i språket og få det inn i hverdagen.

Inuvialuktun er en samling av tre dialekter som til sammen har cirka 1500 brukere.

Berthelin har konsentrert seg om dialekten uummarmiutun, som snakkes helt vest i nord-Canada mot grensen til Alaska. Hun har også sett på språket siglitun.

Kangiryuarmiutun – som er beslektet med sentralkanadiske inuitdialekter – er den siste dialekten, og Berthelin håper å få anledning til å forske på denne senere.

Utbredelsesområdet for inuvialuktun ligger i nord-Canada helt i vest mot Alaska. Men folk forstår hverandre. Folk i nord-Alaska som snakker inupiatun, kan også forstå inuvialuktun.

Inuitspråket brer seg fra vest i Alaska til øst på Grønland. Ytterkantene er såpass ulike at folk helt i øst og helt i vest nok må snakke sakte og tydelig om de møter hverandre og snakker inuit sammen.

– Den yngste inuvialuktun-brukeren som jobber sammen med meg på prosjektet, er i slutten av 50-årene, sier språkforskeren.

Dette er noe av hovedproblemet når et språk er truet. De yngste får mindre og mindre anledning til å lære språket, og når de eldre går bort, kan det være for sent. I løpet av to til tre generasjoner kan et språk være helt borte. De eldres arbeid med å lære bort språket er derfor viktig.

Inuvialuktun har ivrige og kompetente språkspesialister og forkjempere, blant annet ved Inuvialuit Cultural Resource Centre. Inuvialuktun har derfor en mulighet for å greie seg.

Språk formet av naturen

Det er viktig at språket blir undervist. Det blir undervist i inuvialuktun på skolen noen ganger i uka, og på ungdomsskolen og videregående er inuvialuktun valgfag. Utover å lære språket på skolen er det også viktig at elevene kommer ut i naturen, ettersom forståelsen av inuvialuktunspråk og forståelse av naturen og prosessene i henger tett sammen.

– Folk har snakket inuvialuktun i tusenvis av år, og siden inuit har lang erfaring med å observere og forstå naturforhold og naturfenomener, så er språket genialt til blant annet å snakke om den slags ting. Det betyr naturligvis ikke at vi ikke kan snakke om andre ting på inuvialuktun, sier Berthelin.

Dette gjenspeiles blant annet i navnet på månedene. Hiqiññaatchiaq er for eksempel «når solen kommer tilbake» (januar), mens Kivgalungniarvik er «tid for å jakte moskusrotte» (mars). 

Mange eldre vil gjerne ta med seg de unge ut i marka for å vise dem stedene, stemningene og skapningene som inuvialuit språk, historie og kultur er så knyttet til.

Sterkt engasjement

En av Berthelins samarbeidspartnere er Vanessa Kasook.

Kasook har sammen med Beverly Siliuyaq Amos og Shirley Mimirlina Elias laget en frasebok over uttrykk som kan brukes i det daglige, som «ta på deg skoene» og «herregud, ro deg ned»! Nyttig for småbarnsforeldre, som ønsker å bruke inuvialuktun med barna sine. Kasook ønsket å lage en sånn bok for å få språket inn i hjemmene i høyere grad og dermed bidra til at neste generasjon kjenner til språket sitt.

– Folk i Inuvialuit Settlement Region jobber med å holde liv i inuvialuktun. De kjenner sin kultur, sitt samfunn og sin historie og har dermed den nødvendige kompetansen for å revitalisere språket. For meg blir det mer et spørsmål om hva jeg kan bidra med, forteller Berthelin.

Som lingvist kan Berthelin undersøke språkets oppbygging og bidra med undervisningsmateriale som språklærerne kan bruke når de lærer bort inuvialuktun grammatikk på kveldsskolen. 

Hun har også vært med på å lage pedagogiske grammatikkforklaringer basert på ekte historier fortalt av inuvialuit-eldre Panigavluk og Mangilaluk.

Disse delte sin kunnskap og historier på inuvialuktun. Opptakene ble deretter analysert grammatisk og ligger nå tilgjengelig på nettet. 

Bit for bit

Hennes hovedbidrag til språket har hittil vært å fremstille historiene hun ble fortalt bit for bit, i tillegg til de pedagogiske grammatikkforklaringene.

For eksempel kan en setning brytes ned slik:

Uqauhira piqpagivialukkiga blir:

Uqauhiq –ra: «Språk, mitt».

Piqpagi: «Elske».

Vialuk: «Virkelig».

Kiga: «Jeg», når det peker tilbake på «det».

Til sammen: «Jeg elsker språket mitt høyt».

Dette er viktig for å forstå et språk, og især yngre har vist interesse for å gå i detalj i språket sitt på denne måten.

Kolonisering får skylda

Men hvorfor er inuvialuktun truet?

Ifølge Berthelin er svaret koloniseringen.

Blant inuit i Canada tar engelsk over i store deler av utbredelsesområdet. På Grønland er det dansk. 

Inuitbarna og indianske barn ble tidligere sendt på kostskole av den kanadiske regjeringen. Der ble de borte i mange år, fikk opplæring i engelsk, men ikke i eget språk, kultur og historie. Mange gikk i flere år uten kontakt med familie og samfunnsliv. Dette har naturligvis satt sitt preg på samfunnet og på folks liv. Noen forteller at de kjenner et tomrom, fordi de har mistet store deler av sin kultur og sitt språk.

– Mange barn ble slått og mobbet av lærerne for å snakke språket sitt og for å være dem de er, forteller Berthelin

Dette gjorde at mange som voksne senere syntes det var ubehagelig å snakke sitt eget språk.

– Hvis du lenge nok får høre at din kultur og ditt språk ikke er noe verdt, begynner det å sette seg, sier Berthelin.

Samtidig ble engelsk nødvendig for å lykkes i storsamfunnet.

Du kan se en sammenheng her med hendelser i vårt eget land. Det er ikke mange årene siden samer ble sendt på kostskole for å lære norsk, og fikk vite at deres egne språk ikke var verdt å ta vare på.

– Handler om å ha kontakt med egen kultur

Men hvorfor skal vi ta vare på alle disse språkene? Er det ikke minst like greit og uhyre praktisk at alle snakker samme språk?

– Det er ekstremt viktig, blant annet fordi det handler om å ha kontakt med egen kultur og historie, mener språkforskeren. Det er videre en del viten og intellektuell arv som best formuleres på inuvialuktun.

Det er mulig å ha kontakt med kulturen på annet vis, blant annet ved å danse trommedans eller utøve annen kunst så som skinnsyning og broderi. Men språket er essensielt.

– Jeg merker selv at jeg blir mer bevisst på at jeg er dansk når jeg arbeider med dette. Dansk er jo ikke noe truet språk, men språket gir meg en følelse av å høre hjemme et sted, sier hun.

Berthelin er ikke sikker på om et språk nødvendigvis må brukes i det daglige for å være i live. Noen må alltid kunne det flytende, slik at det til enhver tid er noen som kan lære det bort. I en travel hverdag er det ikke alltid alle som har tid og mulighet for å lære seg språket flytende.

Men selv om de fleste barna i området ikke snakker inuvialuktun flytende, er det viktig at de kan nok til å kjenne en tilhørighet. For eksempel ved å kunne peke på en sel og vite at forfedrene kalte den natchiq.